Denne gang er det PR-sjef for Øya, koordinator for Klubbdagen og programmeringa på Last Train som forteller om sin egen platesamling. Enjoy!

 Av: Victor Josefsen

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Har en del musikk det tidvis er pinlig å høre på, men jeg føler ikke det er pinlig å ha dem i hylla. Har enkelte utgivelser fra den tida på 80-tallet hvor norskspråklig rock og pop kunne være virkelig merkelig. Ser mer på det som artige dokumenter fra en annen tid, og en annen musikk. Mikkel Magnus, Sverri Dahl eller Dag Erik Pedersen, prøv gjerne sjøl.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Hadde først en del kassetter, men er usikker på hvilke av disse jeg fikk i gave og hvilke jeg kjøpte sjøl. Husker i det minste at jeg kjøpte to brukte LPer av en eldre fyr som bodde rett bortafor. Han skulle finansiere kjøp av ei ny Judas Priest-skive, så jeg kjøpte hans godt brukte eksemplarer av «Unmasked» og «Rock’n’Roll Over» av Kiss. Etter det starta jeg å kjøpe en del vinyl. Om jeg husker rett var det et par måneder før jeg fylte 10 år.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Klarer ikke å sette det ansvaret på ei skive. Interessen våkna vel av at man stadig oppdaga mer musikk, både ny og gammel. Det er forståelsen av at musikk kan være så mye forskjellig som har pirra interessen for å lete videre. Bør vel sies at jeg aldri har hatt noen plan om å jobbe med musikk, det var en hobby som ble jobb gjennom tilfeldigheter og at jeg var heldig.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– På 15-årsdagen min fikk jeg «Ziggy Stardust…» Den holder seg mye bedre i mitt hode enn flere av de andre som hadde hjørnesteinspotensiale.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Ja, sikkert av en del artister med mellomstore eller ganske små kataloger. Sjølve samlingsprosessen har aldri vært det viktigste for meg. Har derfor i mange tilfeller styrt unna en del enkeltutgivelser det er generell enighet om at ikke holder mål.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– LPer alfabetisk på kjøkkenet. Vinylsingler noe mer rotete i en stor skuff på soverommet. CDer spredt flere steder. Masse i boden, en del ting som ikke er tilgjengelig på streaming flyter rundt på kjøkkenet. Skulle ønske jeg hadde bedre oversikt i musikkbøker, men der sliter jeg med en midlertidig mellomløsning fordi det er uenighet hjemme om hvor mye plass det får ta.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Løper så sakte at russerne tar meg igjen fort. Ser for meg at de sitter på mye 70-og 80-talls hardrock allerede, så det trenger ikke jeg ta med til selskapet. Satser på noe de ikke har så mye av.
– «Tales From The Australian Underground» – Singles 1976-1989: Herlig samler med punk, new wave og annen rar rock fra Australia.
– Cult Of Luna + Julie Christmas – Mariner: Ei av skivene som har imponert meg mest de siste åra. Tror jeg kan leve med denne lenge før jeg går lei.
– Quiet Please… The New Best of Nick Lowe: Så mange gode låter på en dobbel samler.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag?

– Over halvparten av lyttinga er streaming. På telefon i butikken, på toget, mens jeg går… eller på PC på jobb. Ellers er det litt vinyl og iblant de CD-utgivelsene jeg ikke kan finne i andre formater.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Vanskelig å smile til «Benji» av Sun Kil Moon, enda verre med låta «Elephant» av Jason Isbell. Aller verst er det med «Somebody To Love» med Queen og George Michael fra EPen «Five Live», men det handler mer om egne assosiasjoner til når jeg hørte på den først enn innholdet i låta.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– Hater vel egentlig ikke så mye musikk, men det er absolutt låter hvor andre finner storhet og jeg er helt uforstående. Blant annet disse:
– Yes – Owner Of A Lonely Heart
– Ola Bremnes – Mi pia. Din gutt.
– Soundgarden – Black Hole Sun

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Setter ofte på noe fra oppveksten, og stort sett er det mild begeistring eller nostalgi i en eller annen form. Bare avstanden i tid er god nok, ser jeg ikke helt for meg at det skal være umulig å glede seg over gamle godbiter på nytt.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Beatles er jo kanskje verdens viktigste band, men noen ganger får man inntrykk av at de blir tillagt all ære for alt som er bra med pop og rock. Veldig bra band, men samtidig oppskrytt.

– Det mest undervurderte kan være Brinsley Schwarz. Det er vel nesten så de ikke ble vurdert i det hele tatt i sin samtid. Deilig sommermusikk enten de prøvde seg på countryrock, powerpop eller en slags hvit RnB. Nick Lowe tok med seg flere av låtene inn i seinere prosjekter.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Hadde vel billett til den Zombies-konserten for noen år sida, og noe annet kom i veien. Eh… dårlig eksempel, for jeg har på ingen måte brukt mye tid på å furte over det.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Begge deler.

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Usikker på om «Trout Mask Replica» egentlig er ansett som mesterverk av andre enn fanatiske Captain Beefheart-entusiaster. Uansett har jeg aldri klart å spille igjennom hele, sjøl om jeg har hatt den i ca 20 år.

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Jeg er ingen samler, så jeg mister ikke nattesøvnen av sånt. Det er noen musikkbøker jeg har brukt litt tid på å finne på nett, men det ordner seg stort sett til slutt. Har lyst på den boka som kom om Alice Cooper på midten av 70-tallet.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Ettersom jeg ikke er noen aktiv samler og heller ikke har planer om å kvitte meg med annet enn det kjedeligste rasket i boden, har jeg ingen oversikt. Betaler ikke enorme mengder penger for sjeldne skiver eller spesielle utgaver. Innholdet har alltid vært viktigst.
Har en del rock på farga vinyl og sånt, men det er neppe noe å bli rik av.

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– P13 for å høre Espen Omdahls Transmission, landets fineste musikkprogram. Han pakker det hele så godt inn, med relevante historier, at jeg helt glømmer at jeg kun liker 60% av musikken.

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– Var i Michael Denner (Mercyful Fate/King Diamond) sin butikk i København og gikk ut med helt andre ting en metal. To stykk Nick Lowe, en Al Kooper og en Temptations. Kjemepefin bruktbutikk!

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Så sjelden som mulig.

21. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Har en del i en magasinapp, så jeg blar igjennom Uncut, Mojo og andre der. Ofte mens jeg kjører tog. Får tilsendt litt på jobb og, men har vel ikke noe avhengighetsforhold til noen lenger. Når det er sagt leser jeg en god del musikkbøker, og kjøper gammelt og nytt.

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling: Egon Holstad

Min platesamling: Kristian Stockhaus

Min platesamling: Ando Woltmann

Min platesamling: Sondre Lerche

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Sjekk også:

Ikke kødd med gamle helter: «The hottest band in the world, KIZZ!»
Live-album : Kiss – Alive! (1975)
Glimrende musikkbøker – Paul Stanley – Face the music

Da burde alt være Hunky Dory!
«Ziggy played guitar…»

30 glimrende musikkbøker

Cult of Luna inspirert av Fritz Langs «Metropolis» på deres album «Vertikal»

Brinsley Schwarz – Please Don`t Ever Change
«Det bandet Yes går det faen meg ikke an å høre på»

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
The Beatles – The Beatles
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
Albumanbefaling: McCartneys «Ram»
George Harrison og ukulelen
The Beatles – «Don’t Let Me Down»

Albumanbefaling: The Zombies «Odessey and Oracle» (1968)

Captain Beefheart – Trout Mask Replica (1969) har insoirert Lucky Novak

Mitt foreløpige favorittprogram er «Transmission – lyden av åttitallet»

Gratis konsert med chilenske Glorias Navales som spiller en slags mix av lo fi folk & psych + norske The Uptights som støyer masse 20. april på Sub Scene. Vel verdt å sjekke ut.

Av: Victor Josefsen

Begge disse to bandene er akkurat nok nisje, for å si det slik, og annerledes, at jeg tenker de kan være verdt tiden til flere av dere som leser denne bloggen. Jeg har sans for bookinga til Sub Scene, de huker tak i nye, norske spennende utøvere, utøvere som ikke så mange har hørt om. Og de huker tak spennende utenlandske utøvere, som heller ikke så mange har hørt om.

– Sub Scene kjører en fri alder og ikke-kommersiell profil og fokuserer bl.a. på mye nye eller «up-and-coming»-artister og rare utenlandske band som ikke har spilt i Norge enda, forteller Pål-Hallstein Ous, bookingansvarlig på Sub Scene.

20. april inntar chilenske Glorias Navales og norske The Uptights Sub Scene. Førstnevnte smelter den estetiske og stilistiske chilenske folkemusikken med psych m.m. The Uptights ga ut «At the Wörthersee Hotel», på kassett i 2011 (les mer om kassett under). Øystein Gustav Dale Svendsen i fortsatt mer enn oppegående Youth Pictures of Florence Henderson beskriver The Uptights slik: «The Uptights have both legs and arms placed in a saturated pool of tape hiss and noise, but underneath is a great sense of melody…Their first release (currently working on their second), the tape At The Wörthersee Hotel, sounds like a mixture of modern no wave sprinkled with bits of ’90s emo and switches between full-blown rock-outs to soft acoustic noodles.» Selv legger jeg til: Ta en lytt på låtene «The Monoteus Bells» og «Hairdresset». Stikkord. Slørete støy, shoegaze-elementer og The Jesus and Mary Chain (‘a la «Pyschocandy»).

Konsertanbefaling: Glorias Navales (Chile) // + The Uptights // Sub Scene: https://www.facebook.com/events/1232094710241195/

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Mer kassett:

Deichhmanbladet går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene.

DEICHMANBLADET #2

Det mimres om mixtapes og Berlin

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet

– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Why do birds suddenly appear?

Sus Over Stavanger 1980 – 1983 – Historien om Stavanger Rockeklubb

Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå

Ny norsk label – første slipp er to kassetter og en plakat

Foto: wowcool

Alle burde ha en venn som lager mixtapes

Debut-video fra debut-kassett

Slippfest for The Sweetest Thrills kassettutgivelse

The Posies første album Failure fra 1988, som opprinnelig ble utgitt på kassett

En videreutvikling av en demo som finnes på iampsyencefictions første kassettutgivelse

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl og kassett

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele»

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Cold Mailman: Nytt album inspirert av kassett // Ny «roadtrip»-video

Mayflower Madame: Ny video / 2-spors kassettsingel

Beatart mixtape_002

Albumanbefaling – Maskindans : Norsk Synth 1980–1988

Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe – Angstkrieg

Fika Recordings, en DIY vinyl- og kassettlabel

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Post-postrock: Youth Pictures of Florence Henderson – But Now You Kno

Jeg har alltid vært svak for Wire. Alt er ikke gull, til det er de for sære og herlig kompromissløse, men de tre første albumene er udiskutable klassikere. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gladelig igjen uten å tenke meg om; Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) og 154 (1979) bør inngå i alle platesamlinger. Punktum.

Hva så med de siste årenes eskapader, var nå Object 47 (2008) så bra? Holdt egentlig Red Barked Tree (2011) vann? Tja til den første, og ikke så verst til den siste. På Change Becomes Us (2013) derimot, viste de for første gang på lenge hva de var støpt av. Wire er tross alt kongene av post-punk, og her snakker vi om en gullforgylt trone av kvalitet. Oppfølgeren Wire (2015) levde ikke helt opp til forventningene, dessverre. Den har absolutt sine høydepunkter; jeg digger «Sleep-Walking», «Blogging» ruler og «Harpooned» er et mesterverk, men plata blir noe statisk og det løsner ikke for alvor før halvveis uti. Til tross for at det var overskuddsmateriale fra samme økt som Wire, var minialbumet Nocturnal Koreans (2016) bedre. Her eksperimenterte de mer med lyder i studio, og oppnådde dermed et mer interessant og variert lydbilde.

Årets album er dog en gledelig opptur. «Sleep On the Wing» er foreløpig favoritten, med lett jazza tromming og vakkert gitarspill som smører sjelen. Ikke så veldig wirersk kanskje, men fordømt effektfullt og fengende. «Diamonds in Cups» er en melodisk popperle, mens rockeren «Short Elevated Period» heller ikke visner inttrykket, et godt bevis på at det fremdeles er potent liv i gamlegutta. Ellers er det godt at Graham Lewis bidrar på vokal igjen, han var totalt fraværende på Wire, noe som gjorde at det ble for monotont med kun Colin Newmans nasale stemme. Lewis har for øvrig vokalen på tre av låtene; «Forever & a Day», «This Time» og åpningssporet «Playing Harp for the Fishes». Alle tre er seige og tunge, alle tre er mesterlig utført, og alle tre runger godt i basselementet. Sistnevnte stikker dog av med seieren på grunn av kledelig forvridd vokal og sjøsykt jagende synthspill.

Når det er sagt er, det faktisk ikke en eneste dårlig låt på Silver/Lead, og det svekkes ikke en brødsmule etter 5. gangs lytting heller. Jeg leser at det omtales som det mest tilgjengelige albumet på lenge, det kan godt være, men for meg er det dynamisk, og bryter med det klamme og ensformige kruttet de har brent av de siste årene. Her føler jeg at de er viktige igjen, her har de noe å si, og det ville ikke forundre meg om de endelig nådde ut til allmennheten.

Les også:

Legendariske Wire spiller på Oslo Psych fest- Ritual 2015

Oslo Psych fest 2015, Wire- bilder

Wire – live fra Rockpalast 1979

Ukas tips! – april, 2015

Ukas tips! – mai, 2013

The Stooges var sammen med MC5 en av de tøffeste og mest populære gruppene rundt Ann Arbor og Detroit-området på slutten av 60-tallet. De blir ofte omtalt som forløperne til punk, og er uten tvil et av rockens mest innflytelsesrike band.

Av: Stian Bjørnsson Hope

The Stooges har blant annet vært inspirasjonskilde for band som New York Dolls, Ramones, Soundgarden, Sonic Youth, Union Carbide Production, The Kendolls, og f.eks. The O-Men her i Norge. Og for de som har vært på bob hund–konsert, er det lett å se hvem Thomas Öberg aller helst vil være. Jeg kunne forresten ha nevnt mange andre utøvere som er influert av Iggy Pop & The Stooges.

Det selvtitulerte debutalbumet fra er rått og brutalt, med mye fuzz og foten godt plantet på wah-wah pedalen.

Det er ofte Raw Power blir trukket frem som mesterverket, men jeg  holder en knapp på det selvtitulerte debutalbumet fra 1969. Produsert av punkgudfar John Cale fra Velvet Underground. Et album hvor det meste av låtene angivelig ble skrevet to dager før de gikk i studio. Albumet er rått og brutalt, med mye fuzz og foten godt plantet på wah-wah pedalen.

Rolling Stone skrev i anmeldelsen av plata: «Their music is loud, boring, tasteless, unimaginative and childish. I kind of like it.» Jeg er ikke enig i selve beskrivelsen, men visst faen liker jeg plata.

Den 10 minutter lange We Will Fall blir muligens i overkant monoton i lengden, men ellers er det ikke et eneste svakt spor på plata, med 1969, I Wanna Be Your Dog, No Fun og Real Cool Time som  absolutte favoritter.

Rolling Stone skrev i anmeldelsen av plata: «Their music is loud, boring, tasteless, unimaginative and childish. I kind of like it.« Jeg er ikke enig i selve beskrivelsen, men visst faen liker jeg plata!

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

Ukas tips!

Rocket from the Tombs med en herlig rufsete versjon av The Stooges‘ Search & Destroy

Den skiva som i størst grad har ommøblert hodet mitt vil uansett alltid være «Fun House» (1970) av The Stooges (Egon Holstad)

Mange skryter av The Rolling Stones, The Velvet Underground og The Stooges. Hvert ord er fortjent (Jacob Krogvold)

Ty Segall drar veksler på råheten til The Stooges
Grunge var en blanding av heavy metal og punk, inspiret av soundet til The Stooges og Black Sabbath

Steve Albini fattet tidlig interesse for punk, spesielt The Ramones, The Stooges og Suicide

Hvis du har sansen for gamle og støyete helter som The Sonics, The Stooges og MC5, bør du sjekke ut Ty Segall

Et av ukas utvalgte sidespor: Uno Møller har laget et av årets hittil mest vindskeive og interessante norske album.

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Etter en lang påskepause, er vi tilbake med noen utvalgte tips:

Haunted Mansions
Dette ferske bandet har ligget og spøkt i krokene av internett en stund, og nå er debutsingelen «Sunshine Crawlers» offisielt ute. Produsent Thomas Gregussen og vokalist Vegard Sandø lager, ifølge bandets egen facebook-side, hiphop-inspirert indie der Danger Mouse møter Grandaddy. Selv vil jeg legge til: der Danger Mouse møter The Shins, eller Broken Bells, som nettopp er det realiserte musikalske møtet mellom disse. Haunted Mansions starter karrieren med en rytmisk, men rolig småpsykedelisk låt, der du lett kan se for deg et mørkt dansegulv med flakkende lys og blikk. Etter kun én låt har de skapt store forventninger til fremtidige utgivelser. Akkurat passe mystisk og forførende.

Parlor Walls
Jazzrock er den enkle betegnelsen på Opposites, debutalbumet til denne trioen. En fresende saksofon danner en slags uryddig grunnlinje gjennom albumet, som tidvis er støyete på en leken måte. Parlor Walls lager melodiøs og innbydende støy. Ut av veggene blåser det imellom noen herlige gitarriff og bråkjekke trommer. Dette bandet tar Savages’ grumsete rock et steg lenger ut i den uoversiktlige musikkskogen. De velger sjelden den enkle veien, men brøyter seg gjennom busker og kratt. En krevende liten sak som sakte, eller raskt kan bli din nye favoritt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Unnveig Aas
Old Soul er et passende navn på hennes første album, som har fått gode omtaler fra flere hold. Aas har funnet en oppskrift et sted mellom country og pop som har noen snev av nostalgi mikset inn i både tekster og stemning. Det er mellommenneskelige relasjoner og en personlig stil, der sårheten har overtaket. Veien er ikke lang til tidligere materiale av blant andre First Aid Kit. Som der, er det også på dette albumet vokalen som spiller hovedrollen, og den spilles godt mellom diverse gitarstrenger.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tornado Wallace
Dette er en australsk DJ, som tidligere i vinter ga ut albumet Lonely Planet. Både vinteren og den ensomme planeten er beskrivende for dette elektroniske albumet. Musikken fremstår som kjølig og med en distanse som på samme tid oppfordrer til bevegelse og gir deg lyst til å sitte stille og betrakte hvordan resten av verden beveger seg. På en av låtene har han fått vokal bistand fra Sui Zhen, et bidrag som ikke minsker det kjølige inntrykket. Litt jungelrytmer og noen nikk til 80-tallet finner du også her. Pulserende elektroniske toner som aldri faller for fristelsen til å bli for hektiske.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Liongeist
Departure er tittelen på bandets nye EP. En god oppfølger til fjorårets sterke Old Traumas // New Tremors. De viderefører mye av den samme desperasjonen i vokalen, og det er fortsatt en rå kraft i musikken. Noe varmere i lyden har de likevel blitt, og denne gangen nærmer de seg enda mer band som …And You Will Know Us by the Trail of Dead, særlig på den instrumentale åpningslåten «Infrared Echoes». Med utgangspunkt i hardcore, har de tatt et skritt nærmere postrock og den tyngre halvdelen av shoegaze. Liongeist har fortsatt en god nerve i låtene som skaper et vitalt uttrykk.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Otis Taylor
En bluesveteran tar oss med på en reise i den amerikanske slavehistorien på sitt nyeste album Fantasizing about Being Black. Han bruker mye tid på nyere historie, der det er nok å hente når det gjelder rasemotsetninger og undertrykkelse i USA. Dette er et slikt album som, når du først begynner å lytte til historiene, trekker deg så dypt inn i seg at du må høre det igjen og igjen. Instrumenteringen består hovedsakelig av en grov gitar, men han får også god hjelp av både banjo, strykere og blåsere. Monotont og suggererende, av og til trenger man ikke så mange ulike akkorder for å sette sammen et musikalsk dokument som skaper nye og viktige spor i musikkhistorien.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Uno Møller
Nylig kom albumet Frog Box på markedet. Møller er kanskje for noen kjent fra Team Me, men han har også gitt ut flere soloalbum tidligere på britiske Lazy Acre Records. Dette albumet tar en ny retning. Etter et par raske gjennomhøringer, kan jeg si at dette er noe av det mest spennende jeg har hørt fra norsk hold så langt i 2017. Vi snakker ikke om noen musikalsk revolusjon, noe vi sjelden gjør i våre dager, men likevel beveger Møller seg i et landskap som er sjeldent fra en norsk artist rent sjangermessig. Skjønt sjanger: på menyen står både slackerrock, psykedelia, fuzz og små biter av folk og country. Litt skurrete og skeivt, med melodier som av og til stikker av litt på egen hånd, før han henter dem inn igjen. Rockete og hakkete noen steder, småseigt og vuggende andre steder. Det virker kanskje noe kleint å si at dette albumet har noe internasjonalt ved seg, men jeg sier det likevel: dette albumet har noe internasjonalt ved seg. Noe jeg ikke helt klarer å definere, men det fenger som bare det.  Et par av låtene høres også ut som ikke helt fjerne fettere av både Nirvana og Alice in Chains i akustisk versjon fra glansdagene. For nye og gamle indiehoder er dette en liten skatt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Karmic
Singelen «Lighthouse» er det ferskeste sporet fra bandet. Tidligere har «Higher Self» og «We Will Ride» sørget for å skape et relativt variert inntrykk av bandet så langt. Musikken er et elektronisk lappeteppe med både myke og tunge synther som vokter over vokalen som ligger oppe i høyere atmosfærer av skalaen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kalandra
Et norsk band som spiller alternativ folkemusikk innpakket i toner i grenselandet mellom pop og rock. Deres første utgivelse er EP-en Beneath the Breaking Waves, som ble sluppet 27. mars. Bandet ble startet i 2012, da medlemmene studerte musikk sammen i Liverpool. Siden den gang har de spilt et tresifret antall konserter i inn- og utland. Forrige sommer vendte de hjem til Norge, der EP-en ble ferdigstilt. Kalandra beskriver selv Beneath the Breaking Waves slik: «EP-en er en personlig beretning om følelsen av å være fortapt i sitt eget sinn, som å være under vann, å kjenne bølgene treffe, men uten styrken til å bryte overflaten». Et spennende band som våger å gå egne veier.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Yea-Ming and the Rumours
Debutalbumet I Will Make You Mine kom forrige sommer, uten at det skapte de store overskriftene i verdens musikkmagasiner. Derfor er det på høy tid å gjøre noe med det. Dette albumet er et perfekt sommeralbum for alle som ønsker seg tilbake til sommeren 1997, pluss-minus noen år. Alternativt hvis du ønsker deg tilbake til en hvilken som helst sommer fra de siste femti årene. Hvis du også liker Comet Gain, er sjansen stor for at Yea Ming og Co blir med deg videre gjennom livet. Det hviler en klassisk DIY-sjarm over denne utgivelsen, med myke indiegitarer som flyter gjennom verden med låtskriverens små og store problemer balansert på strengene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Musikalske sidespor – uke 46

Musikalske sidespor – uke 45

Musikalske sidespor – uke 44

Musikalske sidespor – uke 43

Musikalske sidespor – uke 42

Musikalske sidespor – uke 41

Musikalske sidespor – uke 40

Musikalske sidespor – uke 39

Musikalske sidespor – uke 38

Musikalske sidespor – uke 37

Musikalske sidespor – uke 36

Musikalske sidespor – uke 35

Musikalske sidespor – uke 34

Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33

Norsk-engelske Kalandra med video filmet i Jotunheimen

Unnveig Aas: 5 om bøker og musikk

by:Larm 2016: Unnveig Aas

Team Me

Konsert med SVK og Spurv på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

Liker du Godspeed you! Black Emperor og Sigur Rós? Hvis ja, bør den nye låta til Spurv falle i smak

Liv, død og intethet

Singel fra The Shins: «Dead Alive»

Albumanbefaling: The Shins – Wincing the Night Away

The Shins er klare med sitt første album på 4 år!

Øya 2016 – Savages

Plateanmeldelse: Savages «Silence Yourself» (2013)

Savages’ «Fuckers» (2014)

Roskilde 2013: Savages

Den tredje Nordic Music Prize går til First Aid Kit

Albumanbefaling: First Aid Kit – The Lion’s Roar

First Aid Kit på Øya: Svensk-norsk forbrødningv

Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»

Kurt Cobain

Artist: Astrosaur

Album: «Fade In // Space Out» (2017)

Plateselskap: Bad Vibes

5

Astrosaur (ikke å forveksle med Sauropod eller Dinsau), er en trio, skolert rocketrio sådan. Alle tre er utdannet fra Musikkkonservatoriet i Kristiansand, så da kan man bare anta at de har en bachelor i rock? Har jeg dratt den før? Antagelig. Samme kan det være. Denne bølgen av skolerte musikere som nå inntar alle sjangre har ført til en stor nivåhevning av norsk musikk enten det gjelder progrock (f.eks. Knekklectric og Trojka) eller neo soul (f.eks. Rohey). Det kule er at man får kyndig personell inn i sjangre som normalt sett ikke har vært velsignet med den type kompetanse. Man får smartere komposisjoner i andre sjangre enn jazz og klassisk.

«Fade In // Space Out» låter blytungt. Det høres tidvis ut som en blanding av Crowbar og High on Fire, bare at det er spilt av 25 åringer med teoretisk bakgrunn og ikke skjeggete femtiåringer med skrumplever, for å sette det på spissen. Apropos, det ligger også noe Melvins i svingene her, føler jeg. Man hører også umiddelbart at dette ikke er kjellerrock. Vekttallene ligger tydelig mellom notene og anslagene her. IQ-rock. Dette er den type man drikker riesling til, ikke pils, for å si det på en flåsete måte. Uansett, jeg har forhørt meg på musikk opp gjennom årene. Det er lite som kiler med mindre det ligger noe veldig originalt bak, eller at skillsene taler for seg selv.

Normalt sett pleier jeg å skygge unna fuzzpedaler, men nå og da dukker det opp band som sniker seg unna denne normalt sett ganske strenge preferansen. Astrosaur er et av disse bandene. Motorpsycho er et annet. Astrosaur bør absolutt tiltale fans av Motorpsycho. Det er også elementer av Explosions in the Sky her, som på låten «Fishing for Kraken». Noxagt er også et band som dukker opp i mitt indre når jeg lytter til denne spennende trioen. Det Oslo-baserte bandet består av Eirik Kråkenes (26, gitar), Steinar Glas (26, bass) og Jonatan Eikum (25, trommer). Som alle andre spiller disse i ørten andre band, som Einar Stray Orchestra, Leprous, Heigh Chief, Mhoo og Mads With.

I likehet med 90 prosent av det jeg anmelder i denne bloggen, er fader meg også denne platen mastret av Jørgen Træen i Bergen. Det er et lite land vi bor i. Men med stadig smartere musikk – uansett sjanger.

Foto: Sara Angelica Spilling

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Maria Carmona. Festivalsjef for Piknik i Parken. Maria Carmona.

Festivalsommeren nærmer seg! Denne gang er det festivalsjef for Piknik i Parken Maria Carmona som forteller om sin egen platesamling.

 Av: Victor Josefsen

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– «The Very Best of Backstreet Boys«. Kjøpte den på Platekompaniet og ba han bak disken om å pakke den inn i gavepapir og understreket at det var en bursdagsgave til en venninne…

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Tror ikke jeg har kjøpt plater basert på fornuft.. kanskje fordi jeg følte jeg manglet en plate som jeg burde hatt..? I så fall Dylans «Highway 61 Revisited«. Mest fordi jeg burde like den, ikke fordi jeg nødvendigvis gjorde det.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– R.E.M.–Murmur!

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Jeg tror det må være Tom Waits‘ «Small Change» eller «Closing Time«. Kommer alltid tilbake til de to.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Hele Beatles-katalogen på vinyl.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Bor på ett-roms så alt i samme rom. Som ny samler har jeg ikke mange LP’er, og CD’ene kvittet jeg meg med for lenge siden – men jeg liker tanken på å bruke tid på å samle de beste platene (for meg) som er gitt ut og ha kun de på vinyl. Jeg håper på å ha en liten, men knallfin platesamling om noen år.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Beatles’ «Revolver» eller «Abbey Road«.. eller «A Hard Day’s Night» .. Kan jeg bare ta med telefonen hvor jeg har alt..?

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag?

– Streaming.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Simon & Garfunkels «Bridge Over Troubled Water«. Nydelig plate.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– «Ain’t No Mountain High Enough» som helt klart er på toppen av alt hat. Alt med Anastacia og til slutt Manic Street Preachers‘ «If You Tolerate This Your Children Will Be Next«. Blæh!!

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Tom Petty! Veldig fint, men i det klassikerne starter så orker jeg kun én sang.. Ble litt mye en periode.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Mest undervurderte må være Jellyfish. Verdens fineste melodier! Oppskrytte band..? Det er mange. Muse kanskje. Pompøst og helt grusomt.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Nei, jeg passer på å få med meg det meste. Men jeg angrer på at jeg ikke fikk sett Coldplay på «A Rush of Blood to the Head«-turneen i 2003 (tror jeg). Det er litt annerledes å se dem nå, og hadde likt å se dem da de var kun et rockeband.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Begge deler!

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Alt av Metallica– Det sies at «Master of Puppets» skal være et ”masterpiece” – dét forstod jeg aldri noe av..

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Nå får man tak i alt på nett så svaret må bli nei.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– De mest verdifulle er Beatles-katalogen, den står mitt hjerte nærmest. Alle platene. Tidlig eller sen Beatles – alt er like bra. Bortsett fra «Ob-La-Di Ob-La-Da». Hva skjedde der?

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– Nå om dagen setter jeg på Piknik i Parken-spillelisten. Sjekk den ut! Masse fin-fint godis!

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– Den siste platen jeg kjøpte tror jeg var Michael Jacksons «Thriller«. Min neste må bli Father John Mistys «Pure Comedy» – den er verdt å ha på vinyl spør du meg.. Å ja, nevnte jeg at han kommer til oss i Piknik i Parken torsdag 22. juni?

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– «Oppgraderer» hver gang jeg har glemt høretelefoner på Gardermoen..

21. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– På lengre reiser har jeg pleid å kjøpe Q eller Uncut, men nå har jeg byttet bort musikkbladene med Innsikt.. så beveger meg litt vekk fra det skrevne om musikk i disse dager, men kommer nok tilbake om ikke så altfor lenge.

Her kan du søke etter og låne musikk. bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling:Jonas Prangerød

Min platesamling:Egon Holstad

Min platesamling: Kristian Stockhaus

Min platesamling: Ando Woltmann

Min platesamling: Sondre Lerche

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Sjekk også:

Love and theft for 75 years – (a cut-up poem)
Strap yourself to the tree with roots – Bob Dylan i norsk litteratur
Bob 71 – «Bob Dylan»
Elliot Murphy & Monica Heldal feirer Bob Dylans 75-årsdag på Parkteatret
5 skiver bedre enn sitt rykte – Bob Dylans «Saved»
Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt!

Året var 1986: R.E.M. – Lifes Rich Pageant
Peter Buck etter bruddet med R.E.M.

Tiden går og Tom Waits
5 skiver bedre enn sitt rykte – Tom Waits: «Foreign affairs» (1977)
Avis som omslagskunst – Tom Waits – Heartattack and Vine (1980)

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
The Beatles – The Beatles
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
Albumanbefaling: McCartneys «Ram»
George Harrison og ukulelen
The Beatles – «Don’t Let Me Down»

Paul McCartney var fan av dette bandet
Paul McCartney – å finne den perfekte produsenten
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)

Paul Simon i Oslo Spektrum – bilder
Til Graceland med Simon
Antiapartheid i praksis

Sett deg i bilen og se hva som skjer – Free Falling – Tom Petty & The Heartbreaker

Michael Jackson covret av Tame Impala
Michael Jackson skrev «Do the Bartman»
Her kunne man se moonwalking lenge før Michael Jackson populariserte den
Blood Orange bringer tankene til The Weeknd og Michael Jackson
En herlig Michael Jackson tribute
Et showmanship med en organisk, hjertenær fingerspitz-perfeksjonisme man knapt har sett siden Jacksons dager

Father John Misty med morsom metavideo
Øya 2015 – Father John Misty: I faderens favn

Nå begynner det å tynnes ut i rekkene av de store grunge-frontfigurene. De tre største. Kurt Cobain fra Nirvana. Layne Staley fra Alice in Chains og nå altså Chris Cornell fra Soundgarden. Han ble eldst. 52 år gammel. Eddie Vedder holder dog koken ennå.

Av Lars Junge

Cornell og hans band Soundgarden er ansett som et av de største grunge-bandene, selv om de strengt tatt ikke var “grunge”. De første platene, “Ultramega OK” og EP-samlingen “Screaming Life/Fopp” ble riktignok gitt ut på Sub Pop før grungen tok av med Nirvana, men i likhet med Nirvana var også Soundgarden på majorlabel da de slo gjennom.

Men før det sang han også i Temple of the Dog, dette mildt myteomspunnede grunge-stjernebandetbestående av Cornell og trommeslager Matt Cameron samt medlemmer fra Pearl Jam.

I motsetning til Nirvana og de andre grungebandene hadde Soundgarden mer metal i seg. Mye på grunn av Chris Cornells stemme. Han gikk ofte opp i denne lyse, fistel, balleklem-tonen som var vanlig for metalvokalister. Men bare hårfint, han bikket aldri over i harry-land. Vokalt sett balanserte han på en knivsegg. Men han var også en vokalist med stort register som strakk seg over flere oktaver.

Årsaken til grungens suksess var mye det samme som årsakene til punkens suksess i sin tid. En rekaksjon eller et opprør mot etablissementet. Dette var vanlige mennesker, med ueksepsjonelt talent og utseende. Men det var ekte. De brydde seg ikke om staffasje og tull.
Chris Cornell var heller ikke helt i tråd med dette konseptet. Han så bra ut (sjekk konsertfilmen “Motorvision”). Fyren er muskuløs med sixpack, spiller sinnsyke gitarsoloer. Han er larger than life. Han er ikke en mistilpasset fyr med uren hud, armybukser og flanellskjorte som er passe god til å spille gitar. Cornell var en rockstjerne – og så ut som det.

I lang tid etter “Badmotorfinger” kom ut i 1991 fant jeg ikke ny musikk. Jeg var seriøst bekymret. Ingenting nådde denne platen opp til knærne. Den er et mesterverk.

Deretter breaket Soundgarden stort med “Superunknown” i 1994. Jeg kjøpte den, selvsagt. Dobbel gul vinyl. Har den fremdeles, selvsagt. Mint tilstand. Bandet slo gjennom med singelen “Black Hole Sun”. På den tiden jobbet jeg i platebutikk. Hadde delvis uren hud, armybukser og flanellskjorte og var passe god til å spille bass. Det irriterte meg at platen solgte godt. Kunder som ikke hadde kjøpt grunge i årene i forveien kjøpte denne platen.

To år senere kom “Down on the Upside”, sjekk låten «Burden in my hand» (under). En forbigått plate i min bok, men på langt nær bandets sterkeste. Kort tid senere ble de oppløst, og Cornell begynte å gi ut soloplater. Den første, “Euphoria morning” fra 1999 var ikke så verst. Den siste, som kom i 2015, var heller ikke så verst, men de tre i midten er bare å styre unna, kanskje spesielt samarbeidet «Scream» (2009) med hiphop/R&B-produsenten Timbaland. La den ligge.

I tillegg gav han ut tre plater med Audioslave, som jo er Rage Against the Machine med Cornell på vokal i stedet for Zach de la Rocha. Streit stadionrock, midt på treet.
Som en ekte rockstjerne hadde seff Cornell også sine utfordringer med narkotiske stoffer. Men la oss ikke dvele ved det og heller minnes Chris Cornell som den store vokalisten han var på 1990-tallet. Han har gitt ut plater som står som søyler i rockehistorien. Nå er han død. Sånn er livet.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»
Kurt Cobain

Mudhoney: Fortsatt Alive And Kicking

Dyr på plateomslaget – Pearl Jam – Vs. (1993)
13 låter fra 2013 inkludert Pearl Jam: Sirens

Et av ukas musikalske sidespor: High Heeled Giants debuterer med spenstige og mørke elektroniske toner. Foto: Marius Fiskum

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Sandra Kolstad – Låt: «Mango Corner»
På denne nye singelen har hun fått med seg Miss Tati, hvis debutalbum presenteres lenger ned i ukas sidespor. Kolstad har ikke hvilt siden forrige album; hun har komponert musikk til teaterstykker, turnert, skaffet seg eget platestudio og selv stått på teaterscenen. Et mangfoldig kunstnerisk sinn som viser seg i teksten og videoen til denne låten. Den er spilt inn på et gammelt og kjølig slott på grensen mellom Tyskland og Polen. Her er hennes egne ord om både låt og videoinnspilling: «Det var iskaldt, vi bodde der i to døgn og levde litt som på en øde øy sammen. Det er på en måte litt av det videoen handler om: utopien, kollektivet, hvordan vi kan samle oss som mennesker, sårbare som vi er. Og ja, historien i videoen handler om en gjeng sjelelig forkrøpla mennesker som møtes for å gjøre ulike tillitsøvelser – der de prøver å tro på godheten og menneskeheten igjen.»

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Colter Wall – Album: Colter Wall
Du får ikke mye igjen for pengene hvis du setter dem på at dette albumet havner på noen årsbestelister landet rundt når juletrærne glitrer fra stuevinduene. Etter en imponerende, og delvis oversett EP i 2015, er han nå tilbake med et selvtitulert debutalbum. Han dukket opp på radaren etter en ubetinget hyllest fra Egon Holstad på iTromsø.no i fjor, og i februar holdt han like godt to konserter på Mono på samme kveld. Wall er fra Canada, bare 21 år ung, men med en grovkornet stemme og tekster som minner om liv som allerede er levd. Han plukker det beste fra flere gamle countryhelter, og setter det sammen til et klassisk countryalbum. Fredag 11. august spiller han på Øyafestivalen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

High Heeled Giants – Låt: «Fake Vendetta»
Vokalisten fra Jadudah, Helle Larsen, har slått seg sammen med Øyvind A. Sjøvoll, som har gitt ut musikk under artistnavnet Kohib. Dette er første låt fra det som skal bli et helt album til neste år. Kjølig og mørkt, der vokalen er skarp og gnisser mot de elektroniske elementene. De nevner selv Fever Ray som en assosiasjon, og det er bare å stemme i. Den visuelle fremtoningen av musikken ligger i det samme tåkelagte landskapet.

Juana Molina – Album: Halo
Argentinsk mystikk på sitt beste. Når låtene kommer krypende mot deg med enkel, men effektiv instrumentering, og den småhese stemmen flyter rundt som var den innestengt i musikken, er det vanskelig å se for seg at hun startet kjendislivet som TV-komiker. Heldigvis fant hun veien tilbake til musikken, der hun allerede som femåring begynte i det små, med gitarøvelser instruert av tangopappaen hennes. På det nyeste albumet flyter gitar og elektronikk sammen i det som best kan beskrives som folktronika. Passe mørkt og litt nifst sjarmerende.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Wet Dreams – Trippelsingel: Cartridge Belt
Tre låter er innholdet på denne debutsingelen, utgitt på nystartede Black Pop Records. Hverken plateselskap eller band er ferske i gamet; bandmedlemmene er hentet fra Death by Unga Bunga, FOAMMM og Warp Riders, og BPR er en label under Jansen Plateproduksjon, som skal fokusere på punk og powerpop. Wet Dreams beveger seg i skjæringspunktet mellom disse sjangrene, og gir deg liten tid til å puste mellom slagene.

Miss Tati – Album: Finally, Tati
Det er fristende å tenke at rytmen ligger i røttene, for bergensere flest er vel ikke i stand til å lage slik vrikkevennlig musikk? Tatiana Palanca bodde de første ti årene av livet i Portugal, og foreldrene hennes kommer opprinnelig fra Angola. Hun krydrer låtene med mye sydlandsk energi. Med utgangspunkt i r&b og soul, er det likevel en variert meny på debutalbumet hennes. Litt funk og hiphop, og ispedd små doser av rap og sommerlige vibrasjoner og rytmer, er det lett å forstå at hun allerede har spilt på diverse festivaler. Her finnes det elementer fra både antikk hiphop (les: 90-tallet) og moderne produksjon. En frisk albumdebut.

Girlpool – Album: Powerplant
Duoen minner om tidlige Tegan and Sara-skiver. Denne gangen har de tilført trommer i miksen, som ellers består av gitar og bass. Produksjonen er hyllet inn i et teppe av lyd, så det føles tidvis som å stå og lytte gjennom en dør. Musikken er indierock av kjent, men fengende kaliber, med noen skrudde akkorder og vokalharmonier. Tekstlinjen «I faked global warming just to get close to you» er nesten alene verdt pengene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Brut Boogaloo – Låt: «Human Snake»
Tidligere i år våknet de fra en ni år lang dvale, da singelen «Afterglow» dukket opp. Nå har de kommet med smakebit nummer to fra albumet Back on the Horse, som ventes 25. august. Inspirasjonen kommer fra 70-tallet, og de spiller rock på gamlemåten, uten unødig fiksfakseri. Her får du en skarp gitar i front som lager hektende riff og sniker seg til et aldri så lite soloparti. Hvis du vil oppleve Brut Boogaloo live i sommer, kan du ta deg en tur til Målrock i Årdalstangen i begynnelsen av august.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Albumanbefaling: Sandra Kolstad – Zero Gravity State of Mind

Sandra Kolstad hyller kvinnekampen på Island 

Øya 2013: Sandra Kolstad

Singelanmeldelse: Kyrre Bjørkås – «Bullets»

Øya 2015: Miss Tati

Jeg har en bikkje, gulltenner – What more does a girl need?

Jadudah: Mer energisk, mørkt og mystisk fra Nordens Paris

Jadudah: Energisk, mørkt og mystisk fra Nordens Paris

Jadudah er inspirert av Briskeby

Jadudah – And We Fall

Colter Wall – «Sleeping on the Blacktop»

Den kommende skiva til Colter Wall er dritbra – Min platesamling: Egon Holstad
 

Plooms – medlemmer fra bl.a. FOAMMM har samlet seg om en passe småskeiv indierock

De Marvells – med medlemmer fra blant annet Warp Riders

Brut Boogaloo på Rockefeller

Death By Unga Bunga – Fight

Albumanbefaling: Death By Unga Bunga – Juvenile Jungle

Albumanbefaling: Death By Unga Bunga – The Kids Are Up To No Good

Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – Hallucination Generation (Take Me Home)

Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – Feel Alright

Death By Unga Bunga på Øya: Brillefin fremvisning

Sjekk anmeldelse av The Cheaters The Cheaters.

Death By Unga Bunga – Lady Fondue

Ida Collet Belle er vokalist og låtskriver i Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger.

Denne gang er det vokalist og låtskriver i singel-aktuelle Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger Ida Collett Belle som forteller om sin egen platesamling.

 Av: Lars Junge

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Hmmmm tror endelig jeg ikke har noen guilty pleasures lengre?! Jobber med å akseptere my inner freak.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Deee-Lite: «World Clique»-albumet på kassett med «Groove Is in the Heart» på! Og C+C Music Factory: «Everybody Dance Now», kassettsingel. Jeg likte å danse med musikken skrudd opp HØYT.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Dette spørsmålet har jeg brukt VELDIG mye tenketid på fordi jeg har alltid hatt et intenst forhold til musikk. Da jeg var baby gråt jeg til Lionel Richies «I Just Called to Say I love You» før jeg helt viste hva han egentlig sa, plukket på gitaren til faren min, jeg har et klart bilde av musikkepokene jeg har hatt gjennom årene. Det gikk fra Lionel til en kjærlighet for Michael Jackson, som resulterte i en fobi for varulver («Thriller»-videoen er TRAUMATISK når man er fem år). Da hadde vi flyttet til USA og MTV var på topp, Madonna «Like a «Prayer-epoken», så videre til Roxette, Mr. Big og deretter de(n) som gjorde at jeg plukket opp gitar for reals og begynte å skrive egne sanger: Nirvana: «Nevermind». Jeg ville plutselig lære meg gitar og skrive egne sanger istedenfor å spille klassiske sanger på tverfløyte. Jeg tok en dypdykk i alle anbefallingene Kurt Cobain ga, og dermed fant jeg Riot grrrl-bevegelsen, Sonic Youth, Beastie Boys – så startet jeg band selv. Vi het I Scream of Jeannie. Deretter var det no turning back.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Å herregud. Hvilke kriterier skal man liksom gi til en hjørnesteinsplate!? Det må kanskje være «Nevermind» fordi det var en så stor musikalsk revolusjon. Jeg fant punk og alle mulighetene det ga meg.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Nirvana. Litt forutsigbart her hehe. Men altså. Jeg gikk all inn. I New York kunne vi gå på St. Marks Place og kjøpe bootleg-kassetter som da inkluderte «Peel Sessions» og masse rare demoer osv. Dermed hadde jeg til og med offisielle utgivelser før de ble gitt ut offisielt. Og så var jeg stormforelsket i Daniel Johns fra Silverchair i maaaange år (rykter sier at jeg flyttet til Australia pga. denne forelskelsen) –  så jeg har det meste av Silverchair utenom det som kom rundt det siste albumet. Jeg datt litt av der.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Alfabetisk. Vi har alt midt i huset- og klarer ikke å kvitte oss med en ALT for diger CD-samling som vi nesten aldri bruker fordi det er jo musikk wtf. Stablet oppå seg selv helt ubrukelig og stappet ned i halvødelagte skuffer. Kan jo ikke gi det bort.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Nirvana: In Utero, Billie Holiday: Lady in Satin, Queens of the Stone Age: Like Clockwork

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag?

– Jeg er lat og liker å sette telefonen på shuffle – 3000 sanger. Må hoppe over Slipknot hver gang det kommer på, men gidder heller ikke ta det bort fra iTunes. Hjemme har vi platespiller, men her og mangler jeg så utrolig mye.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Alt av Billie Holiday minner meg om en veldig fin tid i livet mitt når jeg var kommet gjennom det verste av pubertetssmerter og blitt venner med moren min igjen. Jeg spurte henne hva hun hadde lyttet på når hun var på min alder, og da var det Billie som var greia. Jeg shoppet på vintage-butikker i New York, kledde meg opp i speilet og hørte på deilig 30/40-talls jazz. Moren min døde i 2009, og jeg blir rørt hver gang jeg hører den nydelige, triste, glidende stemmen.

– For så vidt er vel platen som alltid får meg til å gråte «Raising Sand«. Albumet Alison Krauss og Robert Plant ga ut i 2007. Mamma ga den til meg og en gang snakket vi om hvor mye vi elsket «Killing the Blues»- sangen, og hun sa at hun ville at vi skulle spille den i begravelsen hennes. HUFF Å HUFF. Den er fin da. Og det er fint å tenke på at hun gjør det de synger om: «Somebody said they saw me swinging the world by the tail, jumping over a white cloud, killing the blues».

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– Har egentlig ingen – prøver å ikke hate noenting utenom rasister og fascister og idioter hehe.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– «Nevermind» og «Frogstomp». For det meste tar jeg bare en goooood lang pause, også kan jeg høre på dem igjen, men de to fikk virkelig kjørt seg.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Jeg har ikke så mange tanker rundt dette for tiden, jeg har jobbet innen musikk så lenge at jeg skjønner at alt tar mye jobb og slit og stress uansett hvor drit jeg synes det er Gjerne de forferdelige Russesangene som var så UTROLIG kjedelig mannssjåvenistiske. Er det ikke kjedelig å holde på sånne idiotisk gammeldagse tenkemåter? Det overrasker meg stadig.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– De ble ikke oppløst, men jeg angrer ofte på at jeg ikke ble med for å se  Queens of the Stone Age da de spilte på John Dee i 2000. Jeg hadde Kyuss‘ «…And the Circus Leaves Town» på repeat, men av en eller annen grunn var det ikke interessant å se gitaristen sitt nye band. Det var nok ganske magisk.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Setter nok mest på musikk etter humøret, utenom om jeg virkelig trenger energi. Til å bli hypet, våken, trene. Da er det Pop Punk ‘a la NOFX eller Frenzal Rhomb som gjør trikset. Eller The Bronx. «Heart Attack American» er helt insane. Når det kicker inn etter introen. Får frysninger bare av å skrive om det!

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Jeg digger ikke Iron Maiden. Digger ikke power metal i det hele tatt, så er lite imponert over mange mesterverk der. Det er gjerne litt ironisk, for mange synes jeg synger i power metal-stil. Det er i alle fall ikke pga. lytting på sjangeren.

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Nei jeg er nok litt for lat i disse dager. Streaming og MP3-kjøp har liksom gjort alt tilgjengelig, og jeg er så mye mindre «fangirl» enn jeg pleide å være. Er ikke noe jeg virkelig savner.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Jeg kjøpte Nirvana: Insesticide på 90-tallet på lyseblå vinyl. Er nok den mest verdifulle, men betalte nok helt vanlig pris den gang. Rick er platesamleren i huset, og jeg tror både den mest verdifulle OG dyreste platen vi har her pga. han er GISM.

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– For tiden går det i gamle swing og big band-plater

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– PJ Harvey: The Hope Six Demolition Project var siste kjøp. Usikker på neste, var gira på PWR BTTM, men så skjedde alt dette forferdelige med seksuelle overfallsanklager, så nå vet jeg ikke hva jeg skal tenke.

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?
– Nesten aldri, alle pengene går til å holde live i denne dritdyre hobbyen som heter «spille i band»

21. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Pleide å kjøpe Kerrang! hver uke men nå er alt på nett, og jeg finner hele tiden nye blader gjennom Instagram! Leser mye NPR, NME, TeamRock, Pitchfork, She Shreds, DIY Magazine, Blurred Culture, Plastik. Mye av det siste her er vel også «kultur»blader. Både kunst, musikk, fotografi, fashion.

Sassy Kraimspri har nylig sluppet ny singel. «You’d Better Listen» er en deilig, pop-punkete kommentar på patriarkiet, urettferdige kjønnsroller og privilegier – og den har blitt sensurert av Facebook på grunn av for mye naken kvinnehud. Ellen Lund, gaffa.no.

Her kan du søke etter og låne musikk. bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling: Maria Carmona

Min platesamling: Jonas Prangerød

Min platesamling: Egon Holstad

Min platesamling: Kristian Stockhaus

Min platesamling: Ando Woltmann

Min platesamling: Sondre Lerche

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Sjekk også:

Michael Jackson covret av Tame Impala
Michael Jackson skrev «Do the Bartman»
Her kunne man se moonwalking lenge før Michael Jackson populariserte den
Blood Orange bringer tankene til The Weeknd og Michael Jackson
En herlig Michael Jackson tribute
Et showmanship med en organisk, hjertenær fingerspitz-perfeksjonisme man knapt har sett siden Jacksons dager

Øya 2015 – Chic feat. Nile Rodgers plukker velvillig fra sin rikholdige back-katalog av hits, bl.a. «Like a Virgin» (Madonna)
Den tyske rapperen Bushido er blitt anklaget for plagiat av blant annet Madonna
Just Loomis tok mange foto til plateomslag, for eksempel Madonnas «Like a Virgin» fra 1984
Torgny – med referanser til bl.a. tidlig Madonna

Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»
Kurt Cobain

Kvinnedagen er her, og det feirer vi med riot grrrl
The Julie Ruin på Pitchfork music festival – briljant
ØYA 2015 – The Julie Ruin
Vivian Girls: tilbakeblikk og albumanbefaling
I only fucked you as a joke

Lee Ranaldo Trio på Blå!
Anbefaling: Lee Ranaldo – Between the Times and the Tides
Sonic Youths «Daydream Nation» (1988). Krysset Crosby Street/Howard Street, New York.
Noen slapp fanden og Thurston Moore ut av skapet
Kim Gordons memoar «Girl in a Band» er en sjeldent vellykket kunstnerbiografi

Ed Piskor – Hip Hop Family Tree: Vi møter også mange kjente ansikter før de slår gjennom, blant andre Beastie Boys mens de fremdeles er et pønkband
Påskens budskap playliste inkludert Beastie Boys’ «Egg Man»
Noen personlige favoritter Telephones aldri ville spilt ute (inkludert Beastie Boys – Get It Together)
Beastie Boys har har latt seg inspirere av ESG
Øya 2014: Queens of the Stone Age – Kongene på haugen
Queens of the Stone – Roskilde 2013
Queens of The Stone Age i Oslo Spektrum – Bilder

Ukas tips! – Billie Holiday
Sivert Sivertsen inspirert av bl.a.Billie Holiday
Rokia Traoré – «Né So»: Et av høydepunktene er en versjon av Billie Holidays «Strange Fruit»
Mirel Wagner – det er lett å trekke parallell til Billie Holiday mfl.
Lucky Novak – Jeg kunne ha valgt Billie Holiday
Laura Mvula – medier har sammenlignet henne med ikoner som Billie Holiday

Blow My Whistle Baby – de beste russelåtene gjennom tidene
TMSD – «russelåter er effektiv og undervurdert markedsføring, som skaper tidløse låter

Kyuss inspirerte Fu Manchu

Iron Maiden og tidlig 80-tall er en fin introduksjon til Heavy Metal
Når vokalisten blir byttet ut: Iron Maiden – Paul Di’Anno vs. Bruce Dickisons. 1-0 til Dickinson
Omslagskunst på album: Iron Maiden – Powerslave
I Shot At Dawn sin låt «White Trash Metal» skimtes ekko av Iron Maiden mfl.
The Carburetors’ favorittalbum – de fire første Iron Maiden-skivene

Øya 2016 – PJ Harvey
Et betimelig spørsmål
Pyke – 5 om bøker og musikk: Da starter jeg band med PJ Harvey
Den største inspirasjonskilden Eera er PJ Harvey
By:Larm 2016 – Emma Acs: I tillegg til 60-tallsvokalister tenker jeg på Cocteau Twins, PJ Harvey og grunge
Kari Harneshaug har tidligere blitt kalt Trondheims svar på PJ Harvey

Steve Albini (har har produsert album av PJ Harvey + mange andre):
Ukas tips!: Shellac -Dude Incredible
Steve Albini var med Big Black

Artist: The Chairs

Plate: «Gary´s Philosophy» (1997)

Plateselskap: Majones Records

Høsten 1996 bodde jeg i Oslo og prøvde å studere på Blindern. Litt tilfeldig havnet jeg en kveld på en konsert på en luguber plass på Grünerløkka. Bandet het The Chairs og var tydeligvis fra Stavanger.

Trommisen (Janka) hadde jeg også så vidt sett i platebutikken i Pedersgaten. Han var en tynn liten fyr – men spilte knallhardt. Ellers besto bandet av en tøffas på gitar og sang (Vidar) og en kraftig fyr med englekorestemme på bass (Gary). Jeg falt umiddelbart for musikken – herlige popmelodier – men med gode doser fuzz og futt.

Etter jul var min karriere på Blindern over og jeg hadde flytta hjem til Stavanger. Jeg traff igjen The Chairs på Cementen, – nå hadde de trykket opp sin debutplate på eget selskap (Majones Records) , gul med sort skrift og et hardt kontrastbilde. Den hadde fått det klingende navnet «Gary´s Philosophy» og det var fordi Gary som hadde betalt for trykkinga av platen. Jeg kjøpte mitt eks. på Kippers i Pedersgaten og sjutommeren «Christopher Bell» fulgte også med.

«Gary´s Philosophy» ble fort utropt til en av mine favoritter, og det er den fortsatt. Jeg har i alle år ventet på at plateindustiern skulle kaste seg over den og gi ut en CD-versjon – gjerne med singlene som bonusspor – men av en eller annen grunn har ikke dette skjedd ennå (Kippers, CCAP, hva tenker dere med? ). Tragisk – det er virkelig en rockegodbit fra oljehovedstaden. Fuzzgitarpop – strålende melodier, tøft utført med skikkelig rockelyd.

Dette er en redigert versjon av saken som ble publisert på Stavanger Musikk- og filmbiblioteket sin blogg M&F-bloggen Tekst: Ebbe Helberg

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

The Chairs – «Tears In The Makeup»

Kassettlabelen Groobie Tapes:

Her finner du interessante og kuriøse utgivelser med medlemmer fra The Chairs (The Boasters) + The Loch Ness Mouse, The Vacuum Dreamers, The Jessica Fletchers, The Superman Can Flys, Nutrition Facts og Truls & The Trees, The Blind Bats. Gå inn på Groobie Tapes for å ta en lytt på, og lese om, The Bus Shelters, Monobird, The Boatsters og Frequency TV F.S.C. Klangverkstedet, Stiv Heks.

I serien med presentasjoner av norske albumklassikere i gul sone på Deichmanske Hovedbibliotek, får vi torsdag 15. juni besøk Lars Lillo-Stenberg og Jørn Christensen i samtale med Kent Horne for å snakke om deLillos’ «Hjernen er alene». Vi har spurt 4  musikkformidlere om deres forhold til denne bautaen av et dobbeltalbum.

Av: Victor Josefsen

Før og etter presentasjonen spiller vi musikk som relaterer seg til kveldens album, musikk bandet selv har vært inspirert av, skiver som kom ut på samme tid eller som har fulgt i kjølvannet i årene frem til i dag. Bli med og varm opp ørene fra dørene åpnes klokken 18, og sikre deg en god plass i sweetspot’en!

Ole Ivar Burås Storø, skribent i Musikknyheter.no under navnet Olivar Grandø

Ellen Lund, redaksjonsleder i Gaffa og anmelder for Jazznytt

Ebbe Helberg, litteratur- og musikkformidler ved Sølvberget, Stavanger bibliotek og tidligere vokalist og låtskriver i nå oppløste Teeny Grownups.

Guttorm Andreasen, musikkjournalist, radioprogramleder, musiker og DJ

Hva er ditt forhold til «Hjernen er alene»?

Ole Ivar Burås Storø. Foto: Kristin Strøm

For meg betyr deLillos som band mer enn hva enkeltalbum gjør. Jeg synes de er helt rå og leverer gang på gang fra plate og scene. Dessuten er det så mange låter på ulike utgivelser som har vært viktig for min inngang til Oslo. Etter over 20 år i hovedstaden assosierer jeg fortsatt bydeler, steder, gater, parker, stemninger med sanger av deLillos. Jeg har et spesielt forhold til musikken og sangene har festet seg på en helt unik måte.

Jeg oppdaget egentlig «Hjernen er alene» først etter «Neste sommer» kom ut i 1993. Jeg var fascinert av forgjengerne «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne», spesielt Tøff i pyjamas og S’il vous plaît, de var rare og morsomme, men jeg var for ung til å skjønne hvor bra albumene egentlig var. I bygda der jeg vokste opp gikk det mer i Iron Maiden, Judas Priest, AC/DC og Metallica enn deLillos på slutten av 80-tallet. Og så kom grønsjen og britpopen og tok over. Men en høstkveld siste året på videregående, hørte jeg Kokken Tor fra «Neste sommer» og ble revet med av riffet, vokalen, teksten. Det inspirerte meg til å lytte ordentlig på de tidligere albumene. Jeg ble helt satt ut av tittelsporet, Hjernen er alene. En smule engstelig. Det var jævlig skummelt, hele lydbildet, det litt sånn skrekkfilm-aktige gitarriffet, den mørke ensomheten i teksten, som om noen drukner.

«Hjernen er alene» inneholder så mye forskjellig, så mange lag. Det er kvalitet i alle ledd. Det er et dynamisk album som vokser jo mer du hører på det. Det er post-punk for meg, jeg digger den varierte beaten, det smått industrielle gitarspillet, men også lydbilde og tekster, som i det ene øyeblikket er lystige og oppløftende, men i det neste dystre og opprivende. Som lytter merker du at deLillos utfordrer seg selv, de utforsker både albumformatet og sine egne visjoner som låtskrivere, musikere og band. Øystein Paasche glir rett inn og trioen virker nærmest komplett.

Det er ikke lett å trekke frem favorittspor fra albumet, men jeg elsker den lettbeinte Fastesangen, gleden i Vår, men også de mørke, jazza balladene til Beckstrøm, som Balladen om Kåre og Nelly og Woo Doo, med Sigurd Køhns fantastiske saksofonspill. Eller groovet og det tunge gitarriffet i Venter på telefon, og det skapunka riffet og rytmen i Mine peanøtter er ikke gode.

Og det triste, men likevel så befriende i Sveve over byen, vestkantens Her kommer vinteren. «Hvis du er så trett av livet at pent vær får deg til å sitte inne, så vet jeg godt hvordan du har det, det kunne vært meg». Snill og smart gjorde også inntrykk, husker jeg. Det oppløftende, solidariske i teksten, om å hjelpe til, vaske trappeoppgangen og vanne blomster, men også selvtilfredsheten i å være nettopp det, snill og smart. I tillegg den linja om å lese Dostojevskij i senga, den traff et eller annet. Jeg leste Mykles «Sangen om den røde rubin» i samme periode og husker jeg drømte om å ha en hybel i en gammel villa, et loftsrom fullt av bøker, plater, en skrivemaskin. Der skulle jeg sitte å lese, være en slags trygg og sikker skikkelse av Ask Burlefot, ja, snill og smart rett og slett. Jeg må le når jeg tenker på det, men slik påvirkning hadde deLillos og låtene på albumet, de ble en slags veiviser i forsøket på å finne seg til rette i Oslo, eller i livet som ung gutt.

Ellen Lund.

Da deLillos-albumet «Hjernen er alene» ble sluppet, var jeg to år. Jeg kan derfor ikke fortelle om det store øyeblikket da det ble satt inn i butikkhyllene den varme vårdagen i 1989 (som jeg ser for meg at det var). Jeg kan heller ikke fortelle at det var en viktig del av min musikalske oppdragelse i oppveksten. Jeg hørte på Jazzradioen med pappaen min, og i stedet for å synge med til Sveve over byen, gjettet jeg hvilke jazzmusikere det var som spilte de ulike instrumentene på låtene vi hørte på.

Men jeg skjønte jo det, at det var noe jeg gikk glipp av.

Mitt aller første møte med albumet var allerede på barneskolen, men mitt første ordentlige møte med det var ikke før jeg gikk på videregående.

For 12 år siden skulle deLillos spille på Norwegian Wood. Bandet hadde 20-årsjubileum det året, i 2005. Jeg jobbet som frivillig der, og jeg var på det tidspunktet i gang med å utforske backkatalogen til Radiohead. Samtidig som jeg lurte på om «Pablo Honey» var noe tess eller ikke, bestemte jeg meg for å skjønne deLillos – og gå i dybden på «Hjernen er alene». Dette albumet alle snakket om som den naturligste del av deres oppvekst.

Hva med Jack Teagarden, tenkte jo alltid jeg.

Men så skjønte jeg «Hjernen er alene»-referansene, jeg også. Jeg skjønte at «OK Computer» og «Kid A» var bedre enn «Pablo Honey», og jeg skjønte at «Hjernen er alene» var viktig. Versjelinjene på tittelsporet var en annen måte å uttrykke det Thom Yorke sang på «Paranoid Android». Så forskjellig, men samtidig så likt. Så sterkt.

Lars Lillo-Stenberg og Thom Yorke henger derfor litt sammen for meg – og ble på hver sine måter, og samtidig, viktige for den musikalske oppdragelsen jeg sørget for på egenhånd.

Ebbe Helberg.

«Hjernen er alene» er viktig. Et herlig langt dobbeltalbum som man kan høre på i evigheter. Er det lov å si et overflødighetshorn? Norges svar på «the White Album»? Eller «Tusk» ?

«Lebestift» var nok en av de første låtene jeg hørte med deLillos, tror det var som 14-15-åring rundt 91/92 jeg ble oppmerksom på bandet. Som 10-åring hadde jeg flytta fra Oslo til Stavanger, og jeg hadde ikke særlige bånd til Oslo lenger annet enn dialekten – ingen skulle få meg til å snakke stavangerdialekt – jeg prata sånn jeg hadde lært. Derfor ble det en, tja, åpenbaring å finne deLillos, som ble mitt band, og som kom fra min by og som sang på min dialekt. Med tekster jeg kunne forstå og melodier jeg kunne like.

Jeg gikk på biblioteket i Stavanger (barneavdelingen!) og lånte «Hjernen er alene» på kassett. Kopierte den over på opptakskassett selvsagt, så kunne jeg høre den igjen og igjen.

Platen hadde da og har fortsatt alt:
Lebestift – den umiddelbare hitten
Sveve over byen – drømmelåten
Vår – enkel og søt og som jeg til og med klarte å spille på gitar selv
Hjernen er alene – tok noen år før jeg skjønte hva den handla om, men den gjorde inntrykk
Balladen om Kåre og Nelly – oh yeah
Den feite mannen – rock n roll
Utkaster – som vi skjønte nesten var litt ulovlig – deLillos hadde selvsensurert den på CD-utgaven

.. Og alle de sære låtene innimellom: Soppesmørbrød, Mørke Mathilde, Mine peanøtter…
Hare Krishna-mantraet: mystisk!

Og ulidelig vakre Hva har du tenkt til slutt.

«Hjernen er alene» ble en følgesvenn i forvirrede tenåringsår, og en plate jeg alltid har vendt tilbake til siden. Den overlevde alle mine identitetsperioder. Jeg vil absolutt kunne påstå at det er den beste deLillos-platen, og en av de beste popplatene som er laget her til lands.

Guttorm Andreasen. Foto: Tommy Ellingsen

«Hjernen er alene» er definitivt det deLillos-albumet jeg har hørt aller mest på. Det kommer nok på en ganske klar 6. plass over norske album jeg har spilt mest. Da «Hjernen er alene» kom, var det fortsatt 80-tall, jeg laget musikkradio på Studentradioen i Bergen og var rett og slett målløs over hvor bra det gikk an å være. Husk, 1989. Ikke akkurat gullåret i norsk musikk. deLillos var så langt foran og framme, musikalsk sett grusa de alle de andre norske bandene, selv om Raga var mere rocka og Pompel  & the Pilts var mye tøffere. Men deLillos laget musikk fra et helt annet sted. Og så kom det plutselig et helt DOBBELT-album fullt av rar, nydelig, harmonisk, syra, weird, rytmisk, intens, melankolsk… deLillos-musikk. Det var ikke til å komme gjennom de første gangene jeg spilte det og spilte det på radioen. Det var så helt… deLillos. Karnevalistisk og episk og slapstick og dypt drama på en gang. Kåre og Nelly, peanøtter, voodoo, parkanlegg, tikk-takk, telefoner, den feite mannen, soppesmørbrød. Herlige Hva har du tenkt. Og så tittelsporet da. Jeg hadde aldri forestilt meg at det gikk an å lage så mektig musikk på norsk. Ord og musikk i en ny enhet. På norsk. Det var ikke noe vits i å være flau lenger. Hjernen var kanskje ikke alene likevel.

Facebook event: DeLillos – Hjernen er alene: CAS m/Lillo-Stenberg + Christensen

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Trøsten i det triste

Bokanbefaling: deLillos – Komplett

Øya 2015 – deLillos

Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene

Lars Lundevall – svette smil og varme mennesker i gul sone

Et av ukas musikalske sidespor: Thea & the Wild fortsetter ferden over pophimmelen med en låt om tapt kjærlighet.

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Heim – EP: Drawings
Pål Leer og Ava Åsa Fredheim har lagt gitarene på hylla på sin nyeste utgivelse. Her tar de oss med tilbake til forrige århundres elektroniske høyalder. Retrodisco med en fin miks mellom tunge og lette synther, der dansefoten får svinge seg på flere spor. Hvis det skulle vært laget en stemningsmessig lysere oppfølger til filmen Drive, kunne dette vært soundtracket.

Gauche – EP: Get Away with Gauche!
Denne saken ble nylig utgitt på vinyl, etter å ha ligget ute digitalt en stund. Sju låter med litt Le Tigre-inspirerte gitarriff og koring her og der. Basslinjene strekker seg også som et sløvt musikalsk belte gjennom riot grrrlsk musikkhistorie. Røft og sjarmerende uryddig.

Thea & the Wild – Låt: «City of Gold»
Thea Glenton Raknes har en stemme du kjenner igjen, og her får den utfolde seg fint i ulike vokalsfærer. En poplåt med ettertenksomme undertoner. Ifølge Thea selv, handler denne låten om tapt lykke og tapt kjærlighet: «Når du holder på å miste noe du bare så vidt har fått smaken på. Det livet du kunne ha hatt, den sommerforelskelsen som ikke kunne vare, det du tror du kunne ha fått, men som kanskje egentlig aldri har eksistert».

Aldous Harding – Album: Party
New Zealand har ikke bare magisk natur, det må være noe i det menneskelige grunnvannet der også. Dette albumet er mørkt på flere nivåer, fra vokal til stemning og tekster, men samtidig er det noe ytterst fredfullt i lufta rundt låtene. Dette er kanskje tiårets mest varierte album innen folksjangeren, der Harding også flørter med det gotiske i lydbildet. Fredag 20. oktober spiller hun på Blå, og konserten bør komme med en advarsel om at du kan bli hypnotisert fra scenekanten.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Dark Times – Låt: «Dirt»
Intenst og støyete fra disse rockerne. Det er egentlig lite annet å si enn at de klinker til med en låt som sparker fra seg og fenger som fy.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Daniel Romano – Album: Modern Pressure
Kanadieren er kanskje ingen fremtidig Nobelprisvinner, men noen likheter med Bob Dylan finnes likevel. Stemmen som kommer flyvende ut gjennom neseborene er én ting, rytmeseksjonen og de mange instrumentelle detaljene og andre elementer  får store deler av dette albumet til å høres ut som noe Dylan kunne klemt ut for noen tiår siden. Dette er fortid og nåtid smeltet sammen i en deilig miks. Ekstra sjarmerende er det også at albumet er spilt inn på en hytte i Värmland. Mandag 6. november kan du se og høre Romano på John Dee.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kari Rueslåtten – Låt: «Chasing Rivers»
En låt om rastløsheten som driver i mange av oss, selv når vi har tryggheten godt innenfor rekkevidde. Selv sier hun dette om låten: «Jeg har lest historier om mennesker som har latt ektefelle og barn igjen, for selv å oppsøke de mest utfordrende og farefulle opplevelser. Og så snart de er på vei, er alt de tenker på og lengter etter familien og den trygge og gode havna hjemme. Denne atferden fascinerer meg. Jeg tenker at dette er noe som kanskje bor i oss alle, men som gir seg utslag på forskjellig vis». Rueslåtten har en variert sjangermessig bakgrunn, og beveger seg her i retning av folkpop.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Øya 2013: Thea & the Wild

Thea Glenton Raknes har laget dikt og sanger siden hun var rundt 10 år gammel

Et av ukas musikalske sidespor: Hiphoperne i Awesomnia er ute med sin andre singel på norsk. Foto: Photo: Brianknd: https://www.facebook.com/Bkndeneh/

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Kristoffer Lo – Album: Anhedonia
To spor er av og til nok til å fylle det vi tradisjonelt kjenner som et album. Lo følger opp fjorårets mektige The Black Meat med en ny, sterk tilnærming til vellaget improvisasjonsstøy. De to sporene åpner seg gradvis opp og brer seg rundt en grunnleggende melodilinje, som til tross for at den ikke beveger seg så mye fra utgangspunktet, innehar en nerve og intensitet som gjør at den aldri blir kjedelig.

Marika Hackman – Album: I´m Not Your Man
Denne gangen har hun ikke spart på kruttet. Der gitarene tidligere har vært dempede og uten kanter, har de nå inntatt en røffere og mer bestemt retning. Tidligere har inntrykket av musikken hennes vært at den er litt pen og pyntelig, men dette er nå veltet om på og kastet over bord. Selv om det har vært spor av råskap også tidligere, har helheten på utgivelsene vært preget av en lettere stemning. Både tekster og instrumentering har et grovt preg på denne rocka utgivelsen, men her finnes fortsatt også de myke linjene innimellom.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Shaman Elephant – Album: Crystals
Debutalbumet til denne kvartetten fra Bergen kom like før jul i fjor. Seks låter klokker inn på 45 minutter, som seg hør og bør når noe av inspirasjonen åpenbart er hentet fra progrockens rekker. Albumet er nesten delt i to: psykedelisk og melodiøs rock på den ene knappe halvdelen, mens de svinger innom tyngre avkroker av sjangeren på hovedparten av totaltiden. Her er mange luftige instrumentalpartier, og også en hel låt viet til et mer jazzete og dempet psykedelisk uttrykk. En spennende debut, som nok vil fenge mange tilhengere av både stonerrock og 60- og 70-talls progrock og psykedelia.

Sneaks – Album: It´s a Myth
Album nummer to fra Eva Moolchan er bygget over en tilsynelatende enkel lest: bass, trommemaskin og en vokal som slentrer rundt i et rom som fanger og tørrlegger den. Legg til noen ekstra elektroniske elementer her og der, og du har et lydbilde som burde grenset til minimalisme. Hun får likevel mye ut av lite, og det er fascinerende å høre hvor mye hun klarer å variere uttrykket på de ti låtene, og hvor rocka det låter. Den røffe bassen tar mye av plassen, og har tydelige spor av indierock i seg. Men det er også en liten porsjon elektrorock og noen spor av hiphop blandet i denne lekne miksen. Det eneste minuset her er lengden; 18 minutter på ti låter gjør dette til et høyst repeterbart album.

Awesomnia – Låt: «Flexer med rastafletter»
8. mars slapp de sin første singel på norsk. «Spytter» var en hyllest til kvinner på selveste kvinnedagen. Den nyeste låten er et energisk utbrudd, som handler om å følge din egen vei. Alle er heldigvis ikke skapt for å følge de samme normene for hvordan et liv skal leves, og vokalist og tekstforfatter Maria Karlsen er tydelig på at det krever styrke å våge å skille seg ut. Med seg har hun Bjartur Gudjonsson fra Island og Nick Hatch fra Australia, og sammen lager de hiphop med kule beats.

Yazz Ahmed – Album: La Saboteuse
Hun har base i London, men oppveksten i Bahrain sitter åpenbart i. En forsøksvis sjangerbeskrivelse: postrockjazz med arabisk inspirasjon. Låten «Jamil Jamal» er et av årets musikalske høydepunkt så langt, der detaljrikdommen nesten er overveldende ved første høring. I jazzens verden krysses stadig stilarter, men det er nesten til å undres over at hele dette verket spinner ut fra samme hovedperson og ensemble. I tillegg til inspirasjonen fra postrock og arabisk musikk, får du blant annet også en cover av Radioheads «Bloom», fra albumet The King of Limbs.

Daniel Herskedal – Album: The Roc
Tubajazz er kanskje ikke en egen sjanger, og det er da også litt for enkelt å sette det som en betegnelse på dette albumet. Her har han medspillere på både piano, perkusjon, cello og fiolin. Både låttitler og spillemønster tyder på at inspirasjon er hentet fra arabisk og østlig musikk, og det er tidvis svært lekent og eksperimentelt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Benjamin Booker – Album: Witness
Bluesmannen har blitt en altmuligsjangermann, men han har ikke helt gjemt bort den grinete elektriske gitaren. Politiske budskap serveres på løpende bånd, både i låter som raser av gårde i et hektisk tempo, og i låter der du får tid til å tenke gjennom setningene mens de utspiller seg. Her er det både soul og sjel.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Plateanmeldelse: Kristoffer Lo – The Black Meat

Diagnose: Awesomnia

Unge Marika Hackman svinger innom Oslo og Internasjonalen

Ida Collet Belle er vokalist og låtskriver i Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger

 Av: Victor Josefsen

Aller først, fortell oss litt om bakgrunnen din?

– Jeg er norsk-født, amerikansk-oppvokst og Sydney-bebodd. Jeg begynte å spille punkrock i kjelleren med bestevennene mine i New York tidlig på 90-tallet. Cyndi Laupers produsent syntes det låt helt jævlig, og nektet å spille inn musikk med oss, selv om hun egentlig hadde sagt ja. 

– Vi kastet kompisen vår Jackson, sønnen til Patti Smith, ut av bandet fordi han ville spille for mange soloer. Vi het I Scream of Jeannie, og hovedmålet var å ikke ha vers eller refreng i sangene våre. PUUUUNK. Det var en fantastisk start på min musikalske reise, det eneste vi brydde oss om var å ikke være forutsigbare. 

– Deretter spilte jeg i band i Norge og Australia, og spilte inn ymse ting og tang. Sassy Kraimspri ble til etter visumsproblemer og halvtvungen hjemflytting. Hurra for Norge!

Sassy Kraimspri, ja, hvem er egentlig dere?

– Jeg plukket med meg en heit crustpønker fra Sydney til lead gitar pluss medvirkning til sangskriving, Rick Belle. Rick har også æren av å være gift med meg. Så fant vi verdens mest positive, arbeidssomme poptalent-deluxe, den bredbente bassisten fra Sørlandsbyen Farsund, Linda Pedersen. Og etter like mange trommiser som Spinal Tap, spiller vi nå med utrolig chille, tight-som-faen, hardtslående og dritmorsomme Thore Pettersen fra nabobyen Lyngdal.

Sassy Kraimspri

Da undertegnede intervjuet artisten Æ for en del år siden, sa han: ”Jeg sitter for det meste og driver propaganda, fyrer i ovnen og justerer matchformen…”. I likhet med Æ  driver også Ida mye med propaganda.

Tar propaganda/promo-biten mye tid?

– Ja, det kan bli veldig tungt med all selvpromoteringen som må til, men det er et luksusproblem. Før i tiden hadde man ikke sjans til å komme veldig langt med mindre man hadde et team som hjalp med PR. Nå lager vi kule ting og så deler vi. Av og til er det DRITDEILIG å ta en pause fra det hele.

– Jeg er veldig dårlig på diverse tekniske ting og tang, derfor er det nesten garantert at noe  går galt hver gang jeg sender ut en pressemelding. Etter mange timers forberedelse og hjelp fra flinke musikkindustrifolk, ble nylig den første meldingen om vår nye EP sendt ut til alle mine mediakontakter i Norge med en ikke-fungerende link. Det er virkelig en helt spesiell kunst å drive med bandpromo.

– Vi liker best å lage låter, spille inn og opptre live. Møtet med publikum live er uunværlig, og gir mye promo, det er der vi selger oss best. Men om man ikke promoterer at ting skjer, kommer ingen til konsertene og ingen vil lytte på musikken.

– Jeg har blitt flink til å spørre venner, som også jobber med musikk, om tips og hjelp. Og kompetansesentrene rundt omkring i Norge, som STAR, SØRF, Brak, er fantastiske. Nå har jeg en mal for presseskriv og søknader, og tenker mindre på den biten. Jeg lærer hver jævla dag, spesielt når det gjelder sosiale medier. Der endres ting hele tiden.

Sassy Kraimspri slapp singelen «You’d Better Listen» 2. juni.

Hvordan vil du beskrive uttrykket til Sassy Kraimspri?

– Riff og rytmebasert, melodiøst, rått og tight. Mange popreferanser mikset med inspirasjon fra stoner og punk.

Tidligere nevnte du til meg at noen av yndlingene dine er L7, Mudhoney og Deathcrush. Andre yndlinger?

– Å GUUUD, det er så mange! Bandet er inne en periode der vi bare hører på masse rar og  fet musik, og vi elsker å sjekke nye ting. For å nevne NOEN: Pixies, Kyuss, PJ Harvey, Nirvana, Future of the Left, Red Fang, The Cramps, Clutch, Crass, Bikini Kill, tidlig Hole, Patti Smith, NOFX, Every Time I Die, Uncle Acid and The Deadbeats, Queens of the Stone Age, The Clash, En Vogue, The Bangles, Salt-N-Pepa, Snoop Dogg, NWA, Beastie Boys, Billie Holiday, Duke Ellington, Louis Armstrong, the list goes on and on and on. HAHA. 

– Her var det riktignok ikke mye nytt. Thore er nok den som mest finner ny musikk. Og Linda er ute i verden og finner nye ting, hun også.

PJ Harvey på Øya 2016. Foto: Nikolaj Blegvad

Du vokste opp i New York med Jackson Smith, ingen ringere enn sønnen til Patti Smith. Møtte du Patti Smith noen gang? Og hva betyr hun for deg?

– Hun er helt magisk. Vi møtte henne en gang som 14-åringer, og det var egentlig bare flaut. Vi var sikkert for svette i hendene og alt for sjenerte til at det var interessant for henne, men Jackson var snill og tok oss med for å hilse på henne. Vi fikk være i det nydelige huset deres når hun ikke var hjemme, og fikk tatt på Fred «Sonic» Smith sin gitar og luktet på weeden hennes. 

– Patti Smith ga ganske mye faen i hva folk forventet, og fokuserte tidlig på kunsten og uttrykket. Jeg elsker den tidlige musikken hennes, og det hun ga ut på 90-tallet. Pluss boken Just Kids. Jeg kan lese den tusen ganger til. Jeg liker måten hun beskriver hvordan det var å jobbe seg fram til et fungerende band etter hun begynte som beatpoet. Hvordan forholdet til bestevennen og kunsteren Robert Mapplethorpe var, og hvordan han inspirerte henne til å utforske andre typer kunst. Mapplethorpe tok forresten bilder av min første trommis, og var venner med hennes foreldre i New York – small world over there.

You Are the One for Me, Patti. Bergenfest 2015. Tekst: Charlotte Myrbråten

Ida Collet Belle har studert kjønnstudier og religion i Sydney Australia, er daglig leder for AKKS Stavanger, er med på å lage LOUD! Jentenes bandleir og har stor sans for riot grrrl.

Hvorfor så sterkt engasjement på dette området? Norge har vel kommet ganske langt når det gjelder likestilling, eller?

– Altså: vestlig kultur har langt igjen å gå når det gjelder likestilling. Samtidig har vi absolutt kommet langt i løpet av de siste 100 årene. Kvinner får stemme, eie hus og land, og jobbe. Jeg synes likevel det har stagnert veldig de siste 20 årene. Når det sagt, de kaller jo denne tiden for 3rd wave feminism. Feminisme er et stygt ord for mange i Norge, og det sliter jeg med å forstå. 

– Selvfølgelig kan ikke Norge sammenlignes med land hvor kvinner blir omskjært eller har rettigheter på lik linje med dyr. Men vi er fortsatt objekter. Det er fortsatt ikke likestilling i Norge. Når det diskuteres om å gi leger reservasjonsrett mot å sette spiral og ta abort, er det diskusjoner om min kropp. MINE valgmuligheter. Om jeg ikke ønsker å bære fram et barn, er det ingen andre enn meg som skal bestemme det. 

– På 70-tallet i Afghanistan var kvinner som kvinner i vesten: de gikk med korte skjørt, om de ville det, de kunne vise ansiktet sitt. Dette, pluss tusen andre menneskerettigheter, er blitt tatt fra dem. Man må aldri glemme at det er folk som vil ta fra deg makten om de kan, om de tillates det, og det må man ikke la skje. Jeg blir skremt av hvor lite folk faktisk tenker over slike realiteter.

– Min mor hadde for øvrig kvinnerettigheter som fokus da hun jobbet i Quaker United Nations Office i New York, og var alltid veldig flink til å snakke med meg om at jeg var likeverdig og sterk, og ikke burde leve opp til andres forventninger på bakgrunn av kjønnet mitt. 

– Det er merkelig at fokuset på små jenter fra SUPERTIDLIG alder er utseende. Selv var jeg veldig forvirret som ung når det gjaldt kroppen min – at den hadde mer makt enn hjernen min. Vi blir fortalt at vi er pene, flinke og må være forsiktige. Som 12-åring i New York var jeg ikke mye engasjert i likestilling, naturlig nok, men da jeg ble eldre ble jeg virkelig engasjert. Da skjønte jeg hvor mye som kunne vært annerledes i livet mitt hvis kjønn ikke hadde så stor påvirkning på hvordan man kan komme seg fram i verden, hvilke rettigheter man har og hvordan folk tar imot deg som individ. 

– Det er skremmende hvor hverdagslig det er å slenge ut kjønnsbaserte stereotyper, kommentarer som setter kvinner i en mindreverdig posisjon i forhold til det mannlige kjønnet. Og det er ikke bare menn som gjør det, kvinner også. Skuffende mye.
 

Gruppa Bikini Kill var riot grrrl bandet framfor noen og albumet «Pussy Whipped» er et must have!

– Marilyn Monroe var verdens første store sexsymbol, men hun uttrykte ofte hvor trist hun ble over objektiviseringen. Kvinner i vår kultur holdes underdanig fordi vi er solgt, presentert og overbevist om at vår verdighet ligger i oss selv som fysiske objekter. Menn har for øvrig også angst for å ikke ha six-pack og fint ansikt nå til dags. 

– Når Miley Cyrus gnikker på en svær wreckingball naken og slikker en slegge er det ingen revolusjon. Kvinnelige musikere har vært nakne i mange tiår. Hvordan de presenterer denne seksuelle siden er forskjellig. Det er ikke lett å vite om Miley føler seg sterk, og om det er en riktig fremstilling av hennes seksualitet, vi får vel vente og se, når hun er gammel og skrukkete kan hun forhåpentligvis fortelle oss alt om hvordan denne tiden i hennes liv egentlig var. 

– Jeg mener derimot bestemt at Madonnna hadde all makten i hennes hender gjennom sin egen seksualisering i media. Det var aldri noen tvil om hvem som bestemte kameravinkler, hun sto sterk og naken, og rollebyttene var byttet om, hun var herskeren og mannen var underdanig.

Har du møtt motstand i musikkbransjen fordi du er jente?

– Det vel mest det at bandet mitt konsekvent blir snakket om som jenteband. Ikke som punkband, rockeband eller drittband. Vi er to kvinner og to menn. Alle langt over 18 år. Ingen jenter å se for så vidt.

– Jeg tenker ikke mye over at jeg er kvinne. Jeg synes ikke det er rart at jeg er stor i kjeften innimellom, at jeg kan spille kjempebråkete musikk eller at jeg spiller gitar og synger samtidig. 

– Jeg har nok blitt mer opptatt av min likeverdighet siden jeg  på turné stadig hører folk, kvinner og menn, fokusere på kjønnet mitt over musikken, talentet og meningen bak det jeg gjør. For det er rett og slett ganske irrelevant, utenom at jeg er hetero kvinne som dermed skriver om mine opplevelser fra det perspektivet.

Sassy Kraimspri

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også

Min platesamling: Ida Collett Belle

Solange Piaget Knowles var et etterlengtet høydepunkt på festivalens andre dag. Foto: Stian Schløsser Møller

 Tekst: Jan-Olav Glette
Foto: Stian Schløsser Møller

På grunn av flere år i utlandet var dette mitt første møte med Piknik i Parken, festivalens fjerde utgave. Piknik i Parken er en stillfaren, sindig og lavmælt festival, befriende fri for skandaler. Samtidig en smule tannløs, kanskje. Det er uansett en hyggelig, imøtekommende og varm atmosfære på Piknik i Parken, med et program som har vist seg å ha en spesiell appell til unge damer, men her er det også plass for alle aldre som kan verdsette moderne pop litt på siden av topplistene. Lillesøster Knowles viste at hun hadde personlighet med nok karisma til å gjøre det bedagelige selskapet om til en fest. Flere av mine favoritter, som Spoon, Real Estate og First Aid Kit, gjorde også gode opptredener, uten å skape de store overskriftene. RY X fikk jeg et sterkere forhold til etter å ha møtt bandet i levende live på en konsertscene. En pirrende flørt som kan bli til noe mer etter noen flere runder på platespilleren hjemme.

Father John Mistys opptreden på Piknik i Parken viste seg å ikke være den vitamininnsprøytningen vi hadde håpet på. Foto: Stian Schløsser Møller

Father John Mistys nyeste album har tross massiv medieoppmerksomhet floppet, eller i det minste ikke blitt den salgssuksessen mange hadde håpet på. Joshua Tillmanns opptreden viste seg heller ikke å være den vitamininnsprøytningen vi hadde håpet på. Det var en overraskende fåmælt og ektefølt mann fra Rockville, Maryland som møtte oss i starten på festivalens første dag. Den rabulistiske, vittige figuren vi har lært å kjenne og verdsette på ”Fear Fun” (2012) og ”I Love You, Honeybear”(2015) var ganske så fraværende ser man bort fra bakoversveis, hipster skjegg og den bohemske dressen han var kledd opp i. Snarere var det den misjonærende evangelisten som møtte oss på en ikke altfor opplagt dag. Forstyrrende og alvorstung lyktes han vel aldri riktig å gripe tak i og engasjere oss like sterkt som han ønsket.

I konsertens andre halvdel løsner det hele opp med flere gamle, mer dynamiske låter. Før dette er det noe søvndyssende over det hele. Som på ”Pure Comedy”-albumet tar jeg meg selv i å savne den rabulistiske satirikeren med et godt øre for Randy Newman, Elton John og Harry Nilsson, som preget de to første albumene. Ambisiøsiteten i tekster og melodier på den nye skiva bør vel strengt tatt egentlig premieres og bejubles, men i stedet tar jeg meg selv i å kjede meg noe, skru av og heller høre noe annet; enten fra artistens egen backkatalog eller noe helt annet. Kompisen min drar hjem, betegnende nok fordi han føler seg søvnig. Formodentlig blir det for mye å svelge for oss i en munnfull. Avgrensingens kunst og tilbakeholdenheten kan noen ganger være å foretrekke. Mistys lange opprivende låter om tilstandene i underholdningsindustrien og verden anno 2017 blir like vanskelig å svelge som mandellikør sammen med marsipankake. For mye av det gode på en gang, ganske enkelt oppsummert. Hva det er det som gjør inspiratoren Todd Rundgren inspirerende mens Tillmann suger deg tom for energi, er vanskelig å riktig sette fingeren på. Men det fungerer bedre da en mer leken, vittig Father John Misty finner plass og låtutvalget veksler over til de mer rocka og dynamiske låtene. Låter som publikum også var mer familiære med. Korte og fokuserte ”Total Entertainment Forever” er også min åpenbare favoritt på den nye skiva.

En alvorstung Father John Misty lyktes vel aldri å riktig å gripe tak i og engasjere publikum. Foto: Stian Schløssr Møller

Fylt av humor og lekenhet traff Solange nerven på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

Solange er stjernen og fokuspunktet, men er aldri redd for å være inkluderende og slippe de andre til. Hennes sterke og rasjonelt ladede tilnærming til besteforeldrenes skjebne og Black Power Movement gjør hennes musikk og tekster til noe langt mer og viktigere enn ren underholdning, og treffer oss derfor sterkere. Backing vokalistene Franchelle Lucas og Isadora Mendez-Scott stemmer står også frem med sin kraft og fylde på for eksempel ”Cranes in the Sky”. Samtidig beveger de seg nesten som de var en person, uten å falle ut av rytmen av den grunn. Bandet viser noe av samme lekenhet med spenstig dans samtidig som de klarer å spille taktfast og fint. Solange og hennes trupp lykkes med å forvandle det hele til ett tverrkulturelt performance-stykke som innbefatter dans, sang, musikk og visuelle effekter. På beste vis dramatiserer hun sitt eget sinne og begjær. Forløsning og katarsis er nøkkel og den freidige, lekenheten er nøkkelen til at festivalens ellers statueliknende gjester (oss publikum) kaster seg ut i dans med oppriktige smil om munnen denne aftenen.

Hva så med det musikalske? Her og der er det plass til litt improvisasjon, men aldri veldig mye avvik fra låtene slik vi kjenner de fra platene hennes. Musikalsk uangripelig understreker de temaer som vishet, avslapning, samfunn/politikk, frihet, lidelse eller hverdagsliv. En urpremiere ble det også plass til med låten ”Borderline” som ble spilt live for aller første gang. Angivelig en takknemlighets gest til et svært mottakelig publikum. En fin bekreftelse på at Solange ikke har blitt blasert. Det går sikkert an å spørre seg hvor mye av staffasjen som var nødvendig, men at det var vellykket hersker det ingen tvil om. Mote, dans og koreografi er like naturlige deler av Solanges univers som den personlige musikken og de utleverende tekstene.

Solanges upretensiøse forløsende kraft innbød til musikalske fest på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

På samme måte er lørdagens store høyde- og midtpunkt First Aid Kit og Ane Brun levende engasjert i sin samtid med et sterkt politisk og mellommenneskelig engasjement. Fellestrekket er denne gangen at Ane løfter frem feminismens frontkjempere og søstrene Söderbergs viktige problemstillinger rundt voldtekt i deres hissige kommentar til Stanfordsvoldtektssaken og gjerningsmannen Brock Turner, ”You are the Problem Here”. Låten, som var et enkeltstående slipp i mars, blir også et av de fineste øyeblikkene under avslutningssettet på festivalen. Innlevelsen og det ektefølte sinnet kler bandet. Det mørkere og mer bråkete uttrykket gir et velkomment avbrekk fra de mer lavmælte og hjertegode sangene som settet ellers består av (og bandets album).

First Aid Kit-høydepunktene kom som perler på en snor. Foto: Stian Schløsser Møller

Det er umulig å ikke bli bergtatt av First Aid Kits sukkersøte finstemte harmonier. Måten de to søstrene Klara og Johanna Söderbergs stemmer omslutter og utfyller hverandre er bare strålende vakkert å lytte til, og bandet bestående av Melvin Duffy, Scott Simpson og Steve Moore yter i høyeste grad melodiene rettferdighet med sine delikate detaljer fra steelgitar, trommer, perkusjon, keyboard og trombone. Både Klara og Johanna utstråler selvsikkerhet og karismatisk varme settet igjennom, selv om de stort sett konsentrerer seg om låtfremføringen; med et unntak av en kjapp introduksjon av backing-musikerne og deres ”Tinder-profiler”.

De jordnære alternativ country sviskene gjør en mør og varm om hjertet. Elegisk, eterisk, melankolsk, sentimentalt og drømsk, særdeles behagelig fyll for øregangene. Aller best er ”Emmylou” hvor også publikum får bidra til låtens smektende lavmælte harmonirekkke og ”Tangerine” og ”My Silver Lining” som får avslutte ballet. Men her kom høydepunktene som perler på en snor. Kenny Rogers ”The Gambler” er et morsomt innslag midtveis som løser opp stemningen og sørger for dans og god stemning langt oppover gressletten foran hovedscenen. Dette med coverlåter er blant det bandet mestrer aller best, og skulle man komme med noen innvendinger til denne finfine drøye timen i kvintettens selskap lørdag, er det vel at vi kanskje kunne fått en eller to til av disse. Elllers var det trivelig å få bli kjent med noen av låtene fra det kommende albumet som er ventet senere i år.

Både Klara og Johanna i First Aid Kit utstråler selvsikkerhet og karismatisk varme settet igjennom. Foto: Stian Schløsser Møller

Ane Brun bød også på musikalsk varme og musikalsk driv. Foto: Stian Schløsser Møller

Ane Brun klarer å få i gang en dialog med tilhørerne. Foto: Stian Schløsser Møller

Thomas Sagbråtens forsøkte oppriktig på kommunikasjon og folkelighet i starten. Foto: Stian Schløsser Møller

The switch klarer ikke riktig å feste grepet på publikum. Foto: Stian Schløsser Møller

Britt Daniel i Spoon gjør alt han kan for å vinne oss over på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

Festivalens fremste trekklaster for denne anmelderen må være amerikanske Spoon som spilte på åpningsdagen. Brett Daniels og hans kumpaner har vært store favoritter helt siden debutplaten ”Telephono” fra 1996 for 21 år siden. Likevel har jeg aldri sett dem live tidligere. Bandet har på forunderlig vis konstant fornyet seg musikalsk og på den måten gjort seg relevant for nye tider og nye generasjoner. Det siste albumet festet seg først etter ganske mange spillinger noen dager i forkant av festivalen, men viser at de fremdeles er vitale. Den spenner fra dansepop til mer nedstemte ballader, men har røtter i bandets karakteristiske uttrykk. En slags minimalistisk new wave pop som stadig fremtrer i nye drakter.

På Piknik i Parken må bandet jobbe i bokstavelig talt oppoverbakke. Ikke bare har de noe lydproblemer i starten. De må også spille for et dvask, dorsk publikum som ikke kjenner låtene deres. Men Spoon gir aldri opp. Brett Daniels danser, flørter og gjør alt han kan for å vinne oss over liggende, hvelvende eller løpende. Like fullt er jeg usikker på hvor mange nye fans de skaffet seg denne åpningskvelden i Frognerparken. Muligens var ikke stakkatopop, hookbaserte låter fundert på new wave og 80s indie med innfallsrike påfunn det majoriteten hadde ønsket seg aller mest. Trist var det nå uansett, hvis de ikke klarte å nå frem til andre enn oss allerede overbeviste fans. Sistealbumet “Hot Thoughs er fokuspunktet, men vi får en rekke gamle favoritter også. “I Turn My Camera On” er også et åpenbart fokuspunkt midtveis i settet og som løfter stemningen en del etter en trå start. I etterkant forlater fansen konserten fornøyde og overbeviste, lystne på å oppleve Spoon på klubb neste gang. Flere av oss syntes dette var det absolutte høydepunktet alle de tre dagene

Flere av publikummerne syntes at Spoons konsert var det absolutte høydepunktet på Piknik I Parken 2017. Foto: Stian Schløsser Møller

Real Estate utgjør på mange måter en behagelig kontrast til en stadig mer stressende verden. Foto: Stian Schløsser Møller

Et annet band i samme kategori er Real Estate som spilte sånn midtveis den regnfulle fredagen. I hvert fall nok et band for de mest interesserte, og som flesteparten av publikum stilte seg forholdsvis likegyldige overfor. Real Estate står for drømmende jangle-pop eller neo-psykedelisk pop. Det er finstemt og ganske så avslappende å høre på. Musikken har røtter i 80-tallsartister som The Feelies og The dB’s, men har også mange linjer til vestkystens surfmusikk, både av eldre (tenk The Beach Boys eller The Byrds) og nyere art (Beach Fossils , DIIV, Deerhunter med flere). Avskjeden med Matt mondanile, som dro for å fokusere på Ducktails i forkant av den nye skiva ”In Mind”, en ikke like umiddelbare plate, gjorde flere av oss noe skeptiske. Men etter noen flere runder på spilleren fester også denne seg. Uansett, barndomsvennen Julian Lynch som fikk gå inn og erstatte han gjør en fin jobb.

Martin Courtney, Alex Bleeker og kvintettens resterende medlemmer Jackson Pollis og Matt Kallman formidler et varmt og innbydende lydbilde spekket med skimrende, klangfylte gitarer over frodige melodier. Disse blir fremført like uanstrengt og tilforlatelig som bandmedlemmene selv ser ut. Det er vokalharmonisering, tilløp til passiv-aggressiv tilnærming , lykksalig solfylt bris, bare avbrudt av fiffige smådetaljer. Enten det handler om en enkeltstående wah wah eller distortion pedal som bryter opp eller kontrasterer den solfylte melodiske flyten. Det er noe veldig diskré, forsiktig ved Real Estate. På mange måter utgjør de en behagelig kontrast til en stadig mer stressende verden og virkelighet. Ridgwood, New Jerseys fineste popsnekkere gir et svært sympatisk inntrykk på scenen, men når først og fremst frem til de av oss som allerede hadde et sterkt forhold til bandet og deres forbilder. Låtmessige høyepunkter er ”Stained Glass”,” Green Aisles” og ”Darling”.

Real Estate når først og fremst frem til de av oss som allerede har et sterkt forhold til bandet. Foto: Stian Schløsser Møller

Bendik Baksaas’ solofremtreden er basert på en av pianisten Simon Ghraichys toner. Foto: Stian Schløsser Møller

Bendik Baksaas‘ solofremtreden basert på en av pianisten Simon Ghraichys toner var et dynamisk og lekent øyeblikk som inspirerte.

Whitney hadde problemer med å fylle den store scenen og den lange spilletiden, og virket til tider svært uengasjerte, men var ikke sjarmløse . Det var likevel lett å spørre seg om ikke i hvert fall de og Spoon burde byttet plassering tidsmessig. Da kunne vi fortsatt fått noen av deres beste låter, som også rangerer høyt fra fjorårets skivehaug, og mer tid og plass til et langt mer erfarent og spillesugent band.

Gundelach gjorde definitivt positivt inntrykk med sine såre og gripende melankolske elementer. Foto: Stian Schløsser Møller

Positivt inntrykk gjorde definitivt Gundelach og RY X. Begge med såre og gripende melankolske elementer. Gundelach mer i retning av det luftige og slentrende uttrykket til Air og det svermeriske hos landsmennene M83 eller den nakne sårbarheten til James Blake.

Gundelach serverte luftig og slentrende musikk til publikum. Foto: Stian Schløsser Møller

Ry X var mer sparsommelig og eterisk drømmende når han ikke hadde hjelp av finstemte strykere. Foto: Stian Schløsser Møller

Ry X fant noen nye venner da han åpnet hovedscenen første dagen. Foto: Stian Schløsser Møller

Flere bilder av Stian Schløsser Møller fra Piknik i Parken 2017

Father John Misty

Father John Misty

Father John Misty

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

RY X

RY X

RY X

Gundelach

Gundelach

Ruben Gran. Foto: Jonas Jeremiassen Tomter

Ruben Gran, leder for P3s musikkflaggskip Ruben, byr på seg selv om egen platesamling. Enjoy!

 Av: Lars Junge

1.Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Det er ikke noe pinlig med plater, synes jeg. Men en plate jeg ikke husker hvordan havnet i hylla, og som ofte hever øyenbryn, er Arild Rønsen sitt «Midt i byen».

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Regner med at kassett tas med i dette regnskapet, og dermed var det «På egna ben» med Carola. Fordi den hadde flere sanger enn den siste kassetten til Herreys. Melodifestivalen hadde tydeligvis skremmende stor innflytelse på meg. Carola fikk det dog til å bruse i kroppen på en måte jeg ikke hadde kjent tidligere. Som vel også er litt skummelt.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Kan ikke huske at det var en spesiell plate. Derimot fikk det tidlige popmusikkopphenget mitt blod på tann da jeg fikk en bærepose med kassetter av onkel Tore. Da kunne jeg ta opp så mye jeg maktet fra radio, om det så var fra Ti i skuddet eller Pandoras Jukebox. Mange kassetter, år, formater og sjangre seinere sørget imidlertid Beastie Boys sitt «Check Your Head» for en oppvåkning som har fulgt meg siden. Jeg innså at alt er både lov og mulig, og at prinspippsmak ikke var noe jeg behøvde å leve med.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Den er vel verken en nøkkelplate eller hjørnestein, men plata som alltid dukker opp først i mitt indre på slike spørsmål er Dinosaur Jr.s «Where You Been». Den låter alltid veldig bra.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Nei, da ville jeg jo sitte med altfor mye møkk. Ingen band eller artister har strøkne, komplette discografier. Kanskje med unntak av Sonic Youth, men jeg har ikke alt.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Vinylen er alfabetisk i grove sjangeroppdelinger; jazz, reggae, rap, gitar. I stua. CD-samlingen har blitt slanket grundig hver gang jeg har flyttet, men har fortsatt en god mengde kaos i både bod og stue.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Da jeg pakket den i dag ble Ramones’ debut plassert der sammen med John Coltranes «A Love Supreme» og «Fullfillingness’ First Finale» med Stevie Wonder.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag?

– På farten strømmes det, mens hjemme dominerer vinylen med stadige stunder med både CD og streaming.

9 Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Neil Youngs «Harvest» – og «Harvest Moon», for så vidt – er umulig å høre uten at stemningen minner om den første sommeren hvor det føltes som alt var mulig. Den hvor du blir uforsvarlig forelsket, treffer nye venner, sitter oppe hele natten og har de banale, eksistensielle diskusjonene, bader på natten, drikker på dagen og tenåringsklisjéene står i kø.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– Mitt hat til musikk er ikke mye å snakke om. Jeg er flink til å glemme og overse dritten, eller skifte kanal når radioen står på. Som jeg nå om dagen gjør umiddelbart av Ed Sheerans «Galway Girl», «Halvveis rundt jorden» med deLillos og No. 4 eller «Don’t Wanna Know» med Maroon 5.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Jeg var fryktelig begeistret for Bob Hund en gang i tiden. Kan ikke skjønne hva som skulle få meg til å sette på dem nå.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Queen. Jeg har ingen problemer med å forstå det bandets kvaliteter, men det er ingen fornuft som kan få meg til å føle velbehag av musikken deres. De psykedeliske punksa Alice Donut har derimot aldri fått statusen de fortjener. Jeg har til gode å høre et band med den samme nerven og soundet som dette bandet. De gjøglet en hel del, men alltid med mening, kraft og fasansfullt bra låter. Riktignok ble de superdølle fra midten av 90-tallet, men katalogen før det er utmerket.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– At jeg ikke fikk vært med fra Halden og sett Alice Donut på Blitz i 1992 kan fortsatt plage meg. De driver vel på igjen, men det hjelper ikke.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Det kommer helt an på humøret.

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Håper ikke jeg behøver å høre gjennom Jeff Buckley sin «Grace» igjen, for å si det sånn.

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

-Nei, er heldig sånn. Eller, det er vel samleenergien som (heldigvis) har roet seg litt.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Usikker. Tror det er noe Weldon Irvine eller Terje Rypdal, men jeg betalte ikke nevneverdig mye for dem.

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– Ofte en spilleliste med sval indie, døsig soul, snill jazz, tilbakelent rap, lugn reggae, melodiøs folk og smooth rock. Eller Stevie Wonder.

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– White Reaper sin «The World’s Best American Band», muligens 2017s beste rockalbum. Håper neste kjøp blir Little Brothers «The Listening», men da må jeg finne den først.

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Svært sjelden.

20. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Leser sporadisk hva enn det skulle være, basert på innholdet. Jeg innså etter hvert at livet sannsynligvis vil vise seg å være for kort til å lese slavisk. Har heller ingen faste rutiner hva gjelder musikknettsteder, men er stadig innom alt fra Soundcloud til Bandcamp.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling: Kari Rueslåtten

Min platesamling: Ida Collett Belle

Min platesamling: Maria Carmona

Min platesamling: Jonas Prangerød

Min platesamling: Egon Holstad

Min platesamling: Kristian Stockhaus

Min platesamling: Ando Woltmann

Min platesamling: Sondre Lerche

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Sjekk også:

Dinosaur Jr. på Chateau Neuf/Betong
Albumanbefaling: Dinosaur Jr. – «I Bet on Sky»

Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt! – Sonic Youths «Daydream Nation» (1988)
Art imitating art: Sonic Youth – Goo (1990)
Denne Sonic Youth-plata er spekket med gode låter
Noen slapp fanden og Thurston Moore ut av skapet
Anbefaling: Lee Ranaldo – Between the Times and the Tides
Lee Ranaldo Trio på Blå!
Kim Gordons memoar «Girl in a Band» er en sjeldent vellykket kunstnerbiografi

Julegavetips: Boksen Weird Tales of the Ramones
Omslagskunst: Ramones – Rocket to Russia
Steve Albini fattet tidlig interesse for punk, spesielt The Ramones, The Stooges og Suicide
Blitzkrieg Boppers kjørte på med Ramones-låter

Paradokset Motown
Stevie Wonder sampler hele familien på The Cosby Show
På Unknown Mortal Orchestra sin «The World is Crowded» har et kluster av myke stemmer over et gyngende Stevie Wondersk groove
Kristian Torgalsens «No One Told You» er strengt tatt bygget over de samme akkordene som Stevie Wonders «Easy»
Joe Driscoll og Sekou Kouyate sitt album «Monistic Theory» avsluttes med en fin livecover av Stevie Wonders «Master Blaster»

Neil Young spilte inn vinyl på direkten
Neil Young har omfavnet sosiale medier
Neil Young + Crazy Horse = sant

Classic Album Sundays på Deichman – deLillos «Hjernen er alene»
Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap
Trøsten i det triste
Bokanbefaling: deLillos – Komplett
Øya 2015 – deLillos
Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene
Lars Lundevall – svette smil og varme mennesker i gul sone

No. 4 på Rockefeller
No. 4 på lanseringsfesten for Deichmanbladet #2
Intervju med No. 4
Emilie fra No.4 på besøk på låtskriververkstedet

Bob Hund på By:Larm / Ny singel ekslusivt for Norge
Når jeg hørte Bob Hunds Ett fall & en lösning første gang, visste jeg ikke at det var en cover av Pere Ubus strålende Final Solution, men jeg tror faktisk jeg holder en knapp på svenskene.

Oslo Jazzfestival – 50årsjubileet til John Coltranes «A Love Supreme»

I dag er det overskyet og trykkende ute, så hva passer bedre da enn «This Summer’s Done» av Emmerhoff & The Melancholy Babies? Dette bergensbaserte rockeorkesteret er relativt forbigått på Østlandet, men i Bergen er de rockeadel. Alle platene deres er sykt gjennomarbeidet. De opererer i et slags støvete americana-landskap. Albumet hvor låten «This summers’ done» er hentet fra, «Loosebox» (2002), står seg fremdels fint. Fans av Jim White og lignende vil nok kunne sette pris på dette albumet og resten av Emmerhoffs sterke katalog.
Bandets trommeslager, Iver Sandøy, er en dreven produsent og har skrudd en av våre favorittplater så langt i år, Knekklectrics «For mange melodia» (2017, TIK Records).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Et av ukas musikalske sidespor: Duvel leverer postpunknostalgi av høy klasse på sine to første singler. Foto: Andrea Sitara Gran

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Pelicat – Låt: «Inside Your Head»
Deres nyeste singel er en småsvulstig popballade av typen som påkaller fars eller bestefars oppmerksomhet, der han drømmer om en søt ungdomstid for 44 år siden. Så blir dere sittende side om side og lytte etter fordums artiststjerner i det fjerne. Låten minner om mye, men har likevel sin helt egen sjarm, og den klarer fint å sette seg fast inside your head, for å bruke bandets egne ord. Pelicat er egentlig et sideprosjekt, bestående av folk fra en rekke andre band. De må gjerne fortsette dette svært vellykkede musikalske sidespranget.

Waxahatchee – Album: Out in the Storm
Katie Crutchfield må være vaksinert mot å lage dårlige låter. Hennes fjerde album som Waxahatchee følger i stor grad samme formel som tidligere; gitarrock med en sterk bassdrift og en særpreget og intens vokal. Der det skiller seg mest fra de foregående tre, er samlivsbruddet som formidles gjennom tekstene. Hun legger lite imellom, og det drypper følelser fra hver tone, med tidvis ganske krasse meldinger til og om den andre parten i det havarerte forholdet. Produksjonen er mer polert enn tidligere, noe som gjør dette til hennes mest radiovennlige album hittil. Er det en modning, eller utvikling som artist? Kanskje begge deler, eller kanskje er det ingen av delene, bare livets snirklende omveier som skildres på et nytt sterkt album fra ei dame som stikker seg ut i moderne indierock.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Callum Easter – EP: Delete Forever
Skotsk trip hop møter den moderne popverdenen, med tydelig inspirasjon fra blant andre Gorillaz. Dette er hans andre EP/minialbum. Easter er både litt slacker og litt crooner der han leker seg gjennom de seks låtene. En skarp stemme og smarte tekster, kombinert med herlige arrangementer og hjerneklistrende melodier. Her er det bare å holde inne repeatknappen og suge inn detaljene.

Duvel – Låt: «Winter Dreams»
Dette kunne vært en klassisk smådesperat perle fra britiske postpunkere, glemt og gjenfunnet på et skittent og støvete loft fra tidlig 1980-tall. I stedet er dette singel nummer to fra et Oslo-band som er en del av en ny generasjon band med utspring fra Blitz. «Strange» var første singel ut, og låtene har det til felles at de etterlater en følelse av lett paranoia, som om de kommer løpende mot meg, og likevel vil jeg at de skal gjøre det igjen. Musikalsk kjennetegn: en intens vokal som sloss om plassen blant grumsete gitarlyder. Sjekk ut debutskiva til Eagulls også, når Duvel først har fått deg i et slikt herlig fandenivolsk musikkhumør.

Bedouine – Album: Bedouine
Dette selvtitulerte debutalbumet bør rangeres høyt i klassen for årets beste selvtitulerte debutalbum, og andre klasser det hører hjemme blant. Azniv Korkejian har levd en nomadetilværelse før hun og familien kom til USA; vokst opp i Syria, med armenske foreldre, samt hatt deler av oppveksten i Saudi-Arabia. Kjerneelementene på hennes første album er gitaren og den dype og fyldige stemmen. Når vokalen kryper ut gjennom høyttalerne, er det nesten umulig ikke å forestille seg at det bor en tidsmaskin i musikken, og at den har stoppet en gang på tidlig 1970-tall. Det er en varme i disse låtene som sjelden er å finne i nåtidens ofte kalkulerte musikkindustri. Albumet er gitt ut på lille Spacebomb Records, plateselskapet til Matthew E. White.

Henry Chinaski & the Weak – EP: A Spirit of Bold Curiosity for the Adventure Ahead
Ingenting passer bedre i musikkbloggen til et bibliotek enn band som henter navnet sitt fra litteraturen. Dette Oslo-bandet spiller litt mykere garasjerock enn den tradisjonelle, samtidig som de flørter litt med americana. EP-en består av fire låter, som til sammen viser bandets sjarmerende uforutsigbarhet. Ekstra sjarmerende blir det når du vet at de har bygget sin egen lap steel-gitar fra bunnen av.

Noga Erez – Album: Off the Radar
Israelsk elektronikaartist albumdebuterer med stil. Erez kommer fra et område i verden der politiske temaer er brennbare. Hun berører dem også, men dette oppleves likevel ikke som et album som er gjennomsyret av politiske budskap fra regionen, det dukker også opp mer allmenngyldige temaer. Sammenlikninger med M.I.A. er ikke helt feil.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Koalabø – Låt: «When I See Her»
Dette er den andre singelen fra en fersk soloartist. Debutsingelen «Me and This Old Town» presenterte skranglepop i relativt høyt tempo, den nyeste låten er laget for en rolig morgenstund. To låter i hver sin ende av en lo-fi popskala, som til sammen gjør Koalabø til et spennende nytt bekjentskap.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Pelicat – «The Doctor»: Skillsene taler for seg selv

Et musikalsk oppgjør med Donald J. Trump

Postkontoret var nærmest fullt denne kvelden. De Marvells takker for tilliten og trykker til med grov og reinspikka rock/drivende boogierock i «Dark Love», deres første singel. En av høydepunktene. Vokalisten var all over the place på scenen, i motsetning til den langhårete gitaristen som sto på scenen i ubevegelig shoegaze-kikke ned på skoene-positur. Han lot gitaren snakke for seg, noe han lyktes til gangs med.

På en av de tunge, blues-infiserte låtene tok det en liten stund før det gnistret, men den energiske vokalisten og resten av bandet sto på som bare det, bra band, forresten, og reddet det hele vel i havn. De nektet rett og slett å gjøre en middels figur. I resten av settet kom kraften og suget i De Marvells’ låter mer enn bra frem live. Det ble også plass til både gitarsolo og fuzz, fra den nevnte gitaristen, skåling med publikum (og oppfordring til å kjøpe merch).

I det hele tatt var dette en kveld preget av stor spilleglede og entusiasme. De Marvells var et særdeles velkomment innslag på Klubbøya, og viste at de er et liveband å regne med. Og for en vokalist! Det er liten tvil om at De Marvells har det som skal til for å spille på større scener, og vel så det.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 23/2017 (inkludert De Marvells)

Verden trenger ny rock. De Marvells tar jobben