Hva skjer hvis du gir et ukjent, ambisiøst band 20 minutter til å overbevise på Øyafestivalen? Svaret fikk vi onsdag kveld på Bibliotekscenen. Et band som leverte så blodet sprutet.

Tekst: Asle Tangen         Foto: Eirik Moholdt 

Jeg har  tidligere sagt at Bibliotekscenen er en av de mest spennende scenene på Øya. Her får de litt mindre banda 20 minutter til å overbevise Øyapublikummet. Dette resulterer i konserter med den lille ekstra nerven, som man kanskje ikke får med de mer etablerte banda. IEatHeartAttacks er et kremeksempel på dette. Et band som grep sjansen og leverte det gitarer og fingre kunne tåle. IEatHeartAttacks låter både rått og sofistikert på en gang. Med en deilig blanding av harmonier og disharmonier har IEatHeartAttacks lagt til en melodisk nerve til sitt musikalske kaos. Et band som omfavner begrepet «less is more». Gitar, bass og trommer er alt som trengs for å levere budskapet.

IEatHeartAttacks er helt tydelig blitt formet av norsk hardcore anno 2000. Med band som JR Ewing, Kaospilot og The Spectacle som inspirasjonskilder, er det den klassiske punk-oppskriften som følges. To minutters låter, Fenderamp,Telecaster og rytmisk punkgymnastikk. Det både låter bra og ser bra ut. Full øs pøs fra første til siste tone. Når bassisten attpåtil kutter opp fingeren på første låt så blodet spruter, er det adrenalinet som overtar. Nå er det vinn eller forsvinn, og det kler et band som IEatHeartAttacks. Øyapublikummet som ikke var overbevist før konserten, fikk det så ettertrykkelig banket inn i skallen i løpet av de 20 minuttene bandet hadde til rådighet. IEatHeartAttacks viste at de er en liten perle i norsk musikkfauna, et band verdt å sjekke ut. Så utrolig befriende etter en Øyadag preget av sprutregn og vann i ølen.

Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database

Foto: Anna Lerheim Ask

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Anna Lerheim Ask/Øyafestivalen

Hjerteslag har en funksjon utover det rent musikalske: Vorspielrock som knytter mennesker sammen.

For å ha alt på det rene fra start: Jeg måtte dessverre gå noe sånt som sju minutter før Hjerteslag-konserten var ferdig for å rekke Selmer i Biblioteket. Så hvis det skjedde noe oppsiktsvekkende under eller etter «Sang til Sonja» er det altså derfor jeg ikke har fått det med her.

Jeg har tatt en liten etter voksen-konserten til Bel Canto og står nå foran Vindfruen sammen med unge, energiske mennesker. Unge og energiske er også bandet som idet de kommer på scenen kaster en badeball ut til publikum. Vi kan se for oss at da bandet fikk tildelt denne drømmespoten på Øya så de for seg sol og avklipte Levi’s, Converse og sol, akkurat slik som det skal og pleier å være. Men regnet har i det minste tatt en pause, noe frontmann Robert Eidvik selvfølgelig jovialt kommenterer at er synd. Og jeg er nesten litt enig, med litt regn hadde det vært ekstra gøy med den badeballen.

Badeballen spretter fram og tilbake og allerede fra første låt, «Sammen alene», er det tydelig at musikken har en funksjon for brorparten av publikum utover det rent musikalske. Mange rope-synger med på tekstene og i fremre midtre hoppes det til det etter hvert dannes en slags kose-moshpit. Alle er så fulle av energi, både på scena og i publikum, men ikke på en aggressiv måte.

Jeg tar meg selv flere ganger i å tenke på Jokke & Valentinerne, det oppleves litt som å være på Valentourettes-konsert, men med et yngre, lysere stemt og sunnere band og publikum. Råe Nikolas Aarland framstår dessuten nesten som en friskusutgave av Petter Baarli; gitaristen viser fram spreke moves og høye spark og under «Hellig krig» marsjerer han («eg e en ørkenvandrar eg»), faktisk, og noen hvisker meg i øret at Knut Schreiner også er en som har hang til slik showing.

For dette er et gitarband, det er rett og slett rock, og kanskje ikke så veldig interessant reint musikalsk. Men det er nok heller ikke hensikten. Det er godt å stå her blant folk som koser seg så innmari og jeg når jeg hører linjer som «i nedoverbakken / høy som et barn / til vi faller i bakken / med grus i hendene» skjønner jeg greia med tekstene. Og idet jeg må danse av gårde til neste konsert er «Sang til Sonja» det perfekte soundtracket.

Foto: Anna Lerheim Ask

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Lower (DK) / Haust / Dark Times / Hjerteslag på Deichmanske Bibliotek Grünerløkka
Singelanmeldelse: Hjerteslag – «Sang til Sonja»

Etter fjorårets metalmassakre på Bibliotekscenen var det et enkelt valg å ta turen til Hagenscenen når Sibiir nok en gang skulle spre sin metallic blackened hardcore utover Tøyenparken. Det ble et vått, men fornøyelige gjensyn.   

Tekst: Asle Tangen    Foto: Ihne Pedersen

Sibiir har nå gjestet øya to år på rad. I fjor fikk de 20 minutter på Bibliotekscenen, i år var biblioteket byttet ut med 50 minutter på Hagen. Opprettholder de denne takten blir det Amfiscenen i 2020. Bare å glede seg. Det har skjedd mye med Sibiir det siste året. Siden fjorårets opptreden har Sibiir sluppet debutalbumet, blitt rost opp i skyene og turnert Europa med Kvelertak. Sånt skaper forventninger, og Sibiir leverte.

Det var helt tydelig at bandet har nytt godt av mengdetreningen de har fått det siste året. Det låt tvers igjennom drit bra, og det aggressive lydbildet var perfekt tilpasset den noe større scenen. Bandet så ut til å storkose seg i regnet, og sånt smitter. Det er helt tydelig at Sibiir ikke har noe problem med å holde i et større publikum, og med vokalistens stadige turer ned i publikum, er det vanskelig og ikke la seg rive med. Det er alltid et pluss når bandet får deg til og glemme at du akkurat har vært igjennom seks timer med pissregn og utvanna øl. Takk Sibiir!

Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database

Foto: Helge Brekke

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe

– Jeg elsker Feist! Dette uttrykte min konsertvenninne halvveis ute i konserten og jeg må si meg enig. Vi elsker Feist. Senere på kvelden uttrykte en mannlig kollega sin nyvunne forelskelse i den canadiske artisten og jeg tror ikke det er en overdrivelse når jeg sier at Feist gjør noe med en. For en kul og dyktig musiker vi var vitne til denne torsdagen!

Jeg har et litt traumatisk forhold til min forrige Feist-konsert. Det var Øya det også, men Middelalderparken-varianten. Jeg hadde stått kontinuerlig i fem timer, men hadde holdt ut for å få med meg Feist. Da det endelig ble hennes tur sto jeg så langt bak at jeg ikke så noe, lyden var grøt og jeg var generelt sur på grunn av sånn cirka alt. Men i går, i går leverte livet! Og musikken.

Min forkjærlighet for alt som er canadisk er sterkt til stede denne torsdagen. Oh Canada! Feist vant både canadiske og norske hjerter med plata Let It Die. Det var i hvert fall da hun vant mitt. Feist har en helt særegen stemme og kan gjøre alt fra skikkelig såre stille ballader til ordentlig up beat låter med futt i. Denne gangen fikk vi se en ordentlig livat Feist som hoppet rundt med gitar, vitset opp til flere ganger til publikums store jubel og hun fikk til og med folk til å synge med! Her var det oppfordringer til å finne en å gå hjem med, men en håndsopprekning over hvem som var single var muligens for ekstrovert for det norske folkeslaget. Eller så var det bare litt for tidlig på kvelden.

Konserten er ganske mye mer rocka enn hva jeg er vant til å høre på platene hennes, men jeg synes det er kult å bli servert noe annerledes versjoner av låtene hennes. Det åpnet med tittelsporet på den nyeste plata, Pleasure, som er hardere enn de fleste andre låtene hennes. Jeg synes hun spiller en god miks fra flere album og det er ufattelig mye energi på scenen, men igjen så liker jeg det tidligere materialet fra denne musikeren aller best. Det er langt fra Let It Die til Pleasure, og det er ikke i seg selv en dårlig ting, men mye av sårheten jeg liker er blitt borte på veien. Jeg tror likevel det var et lurt trekk å satse på den mer rocka stilen, Øya er ikke helt stedet for kald sart indiepop etter min mening. Øya skal være litt skitten. Avslutningen med «I Feel It All» fra The Reminder (et album med mye intensitet og morsomme låter) var perfekt. Dette er en skikkelig go’-låt som fikk meg i strålende humør og jeg kunne danse videre ut i Øya-kvelden.

Med unntak av The XX som spilte senere på kvelden kårer jeg Feist til Øyas kuleste. Kan jeg forresten få den rosa vifta som foldet seg ut på scenen bak bandet? Please?

Foto: Helge Brekke

Med sin bakgrunn fra Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse og Umbrella har Hilma Nikolaisen noen vinklinger på sin popmusikk som er både spennende og utfordrende. Gitarbasert musikk som viser seg å passe perfekt på en stor festivalscene. Hilma Nikolaisen leverte en av de absolutt beste konsertene på fredagen, uten tvil.

Tekst: Asle Tangen  Foto: Erik Moholdt

Som en del av søskenflokken Emil, Ivar og Elvira Nikolaisen, er Hilma Nikolaisen absolutt ingen fremmed for musikkbransjen. Hun har vært bidragsyter på søsknenes prosjekter i mange år og i 2016 var det endelig Hilmas tur til og tre inn i rampelyset. I fjor kom debutskiva «Puzzler» som ble godt mottatt og døpt «en instant classic i norsk sammenheng» av vår egen anmelder.

Når hun i år inntar Øya er det med en viss forventning fra undertegnede. Som min gode kollega Lars så fint sier det i plateanmeldelsen «det er noe festivalaktig over soundet» «Man drømmer om Øya eller en annen sommerfestival». Dette er altså musikk for de store scenene. Så endelig var øyeblikket her, festivalsoundet og festivalen skulle møtes i Tøyenparken.

Etter at undertegnede hadde hatt en forholdsvis dårlig start på fredagen, feil trikk, kom for sent til første bandet jeg skulle se, viste seg at dette bandet var av det uinspirerte slaget, var jeg klar for en musikalsk boost. Det fikk jeg så til de grader.

Det begynner i det små. En etter en kommer musikerne på scenen. Lag for lag bygges musikken opp og sakte men sikkert kommer sangen til liv. Fantastisk effektiv måte og starte konserten på. Jeg merker at det bygger seg opp en spenning. Så entrer Hilma Nikolaisen scenen. Publikum forventer at forløsningen kommer, men hun holder på spenningen litt til. Litt sang, litt gitar, bassen lar vente på seg. Når gitarakkordene blir store og bassen endelig smeller inn er det deilig forløsende. Fantastisk!

Fra det øyeblikket har hun publikum i sin hule hånd. Tid eksisterer ikke lenger. Den snaue timen hun har til rådighet flyr. Hun har med seg et stort band. Trommeslager, gitarist, bassist, to på perkusjon, fiolinist i tillegg til tre kordamer.  Det er folksomt på scenen men alt flyter og det låter helt fantastisk. Man får en følelse av at den gitarbaserte popmusikken hennes svinger innom alle hennes tidligere prosjekter. Et univers av punk, psykedelisk rock og pop. Øyapublikummet fikk en fornøyelig reise i Hilma Nikolaisens musikalske verden. Det var rett og slett imponerende bra.

For undertegnede som fikk en dårlig start på dagen ble Hilma Nikolaisen høydepunktet som gjorde resten av den solfylte fredagen til en fornøyelse.

Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database

Rocken var så til de grader levende på lørdag kveld. Scandirock-legendene Hellacopters fikk æren av å avslutte årets Øyafestival i Sirkus-teltet. Det ble et rock’n roll-slag av de sjeldne. En verdig avslutning på Øya 2017.

Tekst: Asle Tangen  Foto: Erik Moholdt

For undertegnede har Øya 2017 har vært en festival preget av musikalske overraskelser og skuffelser. Det er musikalsk variasjon som gjelder, og valget av hvilke artister man skal se i løpet av uka blir ikke alltid en innertier.  Jeg har stått i sprutregn i ren eufori og i sol og varme i ren depresjon. Uansett er det slik Øyafestivalen skal være. Lørdag kveld pumpet Lars Vaular sin bergenske hiphop ut over Amfiet, mens det var høy gitarføring og ølkrus i ballistiske baner som regjerte i Sirkus-teltet. Beklager Vaular, denne gangen valgte jeg rett .

The Hellacopters ble dannet i 1994 av Entombed-trommeslager Nicke Andersson, Dregen, Kenny Håkansson og Robert Eriksson. Dregen og Eriksson var tidligere roadier for Entombed og Håkansson var en barndomsvenn av Andersson. Bandet slapp sitt debutalbum «Supershitty To The Max!» i 1996. Året etter havnet de på turné med Kiss. Et år senere igjen, reiste de verden rundt med våre egne scandirock-legender Gluecifer. Under denne turneen valgte Dregen å slutte for å satse for fullt på Backyard Babies. Han ble erstattet av Robert Dahlquist. Den besetningen slapp 5 album. «High Visbility» (2000) og «By the Grace of God» (2002), er de mest kjente. I 2008 valgte de å legge Hellacopters på hylla for å satse på andre prosjekter. I 2016 annonserte de reunion med originalbesetningen. I 2016 og 2017 har de gjort en knippe festivalkonserter med fokus på hele låtkatalogen. 12. august var det Øya sin tur.

Allerede før bandet kom på scenen lå det en spenning i luften. Sirkus-teltet var smekkfullt, og mens man hørte hiphop-rytmene i det fjerne (konserten startet et kvarter etter Vaular) entret bandet scenen og smalt inn i første låt «You Are Nothing». Herfra var det full fres. Det første som slo meg var hvor sinnssykt bra det låt. Hvor behagelig lydnivået var og hvor velbalansert miksen var. Bandet låt tvers igjennom dritbra.

Visuelt er bandet av den gamle skolen. Drit i «fancy» videofilmer med blinkende bandlogoer i bakgrunnen. Smell opp backdroppen! Både Nicke Andersson og Dregen er «Larger Than Life»-karakterer. Rockestjerner i sitt rette element. Dette er gutta som lever og puster rock’n roll. Ikke noe spill, bare ekte vare. Kapteinslua som aldri faller av hodet uansett hvor mye han rister på den. Hoodien som gjør at Dregen fremstår som skolegårdens bølle. Klassiske rockevirkemidler som smitter over på publikum. Det er som om Sirkus begynner å leve sitt eget liv. Regler blir satt til side. Nicke Andersson er kaptein for et lite rockeopprør. Ølkrusene flyr og en gammel klassiker fra 80 og 90-tallets konsertscener begynner å tas i bruk, crowdsurfinga. Det begynner å bli noen år siden jeg måtte dytte en svett rocker i bar overkropp fremover mot scenen. Men for all del, en «Oldie but Goldies» . Dette var ikke kvelden å være pertentlig.

Det er tydelig at Hellacopters ville spille igjennom alt de hadde av godlåter «Toys and Flavors», «Im in a Band», «Random Riot», «Ferrytale», lista er lang. Allsangfaktoren var høy, og når de avsluttet med «By the Grace of God» og 2(Gotta Get Some Action) Now!2 var stemningen elektrisk.  En time og et kvarter gikk alt for fort. Man var nesten noe tom når bandet gikk av scenen. Øya kunne godt ha fortsatt et par timer til. Det er godt det bare er et år til neste gang. Takk for i år og ses på øya 2018.

Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database

Jeg hadde virkelig gledet seg til å se Blood Command. Dette bandet som var så lovende, forsvant en liten periode og kom tilbake i år med en knallgod skive. Det viste seg å bli en mer slitsomt affære en jeg hadde regnet med.   

Tekst: Asle Tangen  Foto: Erik Moholdt

Blood Command fra Bergen ble startet i 2008, var en av de nominerte til Årets Urørt i 2010 og ble nominert til Spellemannprisen for beste rockeplate («Ghostlocks») i 2011. August 2011 gjorde Blood Command support for det kanadiske hardcore-bandet Comeback Kid i Europa noe som medførte en del oppmerksomhet i England og profilerte musikkmagasiner som Kerrang og Metal Hammer gav Blood Command mye spalteplass. Dette resulterte i at bandet landet mange support-jobber for profilerte band som Protest the Hero, Gallows, Against Me! og hardcore-legendene Refused. Da Biffy Clyro turnerte Europa vinteren 2012 inviterte de med seg Blood Command som support. Etter utskifting av blant annet vokalist, og det nevnte fraværet, er Blood Command tilbake i 2017 med det fantastiske albumet «Cult Drugs», som ble sluppet 29. april»

Så en viss forventning var det til denne konserten i Sirkus-teltet lørdag ettermiddag. Det er absolutt ingenting å utsette på energien, verken i musikken og eller i bandet. Blood Command gir av seg selv, og låtene til å backe energien har de. Det er tight, det er stort, men det store problemet er at lyden er knusende dårlig. De fire gitaristene, som til enhver tid pumper ut store korder, tilfører lydbildet vanvittig mye diskant. Når bassen samtidig er totalt fraværende, blir det slitsomt å stå inne i teltet. Ved et tidspunkt måtte jeg trekke meg ut for å få avstand til lyden, så jeg kunne skille ut hva som skjer i musikken.

Det er mulig dette var meningen fra bandet sin side. Å pøse på med gitarer for å prøve få så stort og episk lydbilde som mulig. Det hadde de absolutt ikke trengt å gjøre. Blood Command låter dritbra uten fire gitarister. Jeg kan høre at det nye tilskuddet, vokalist Karina Ljone, leverer knallbra. Bare synd det hele ødelegges av en stor gitarorgie. Bedre lykke neste gang. Det er så mye kvalitet i dette bandet at en lyd-blunder på Øya  bare er å riste av seg. Jeg kommer definitivt tilbake hvis dere drar ned diskanten.

Her kan du søke etter musikk eller litteratur i vår database

Tekst: Victor Josefsen

«I am supposed to be dead now», sier Wilko Johnson i 2015, tre år etter at han fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Kort tid etterpå spilte han og Roger Daltrey inn albumet «Going Back Home» (2014), ment som Wilko Johnsons avskjedsalbum. Han holdt også avskjedsturné. Wilko Johnson overlevde likevel en operasjon i bukspyttkjertelen, og har siden da turnert ytterlige, og flere konserter er planlagt, som dere kan se på bildet. I dag fyller Wilko Johnson 70 år! Vi sender de hjerteligste gratulasjoner!

På mange måter var startskuddet for punken Dr. Feelgoods «Down by the Jetty» fra 1975. Det er umulig å nevne Dr. Feelgood uten å nevne Wilko Johnson. Wilko trakterte, og trakterer fortsatt, gitaren næmest som en mitraljøse, for å sette det på spissen, slik han «fyrte av» riff på riff, enten fra scenen eller på plate. Wilko Johnson har en intens, nærmest manisk, i positiv forstand, og hakkende, også i positiv forstand, spillestil, som på et av hans beste album «Ice on the Motorway» fra 1981. Selv har Wilko Johnson beskrevet musikken sin som «Barbed Wire Blues», som også er et album av Wilko, utgitt i 1988. Som de fleste av Wilko Johnsons album høres det ut som det er spilt inn live i studio.

Wilko Johnson mottok fortjent god kritikk for albumet «Going Back Home», som han lagde med Roger Daltrey for tre år siden. På albumet er det blant annet nye versjoner av låter Wilko Johnson tidligere har utgitt på soloalbum og sammen med Dr. Feelgood. Jeg anbefaler på det varmeste flere av disse albumene, album som kun die-hard fansen brydde seg om da de kom ut. Lytt på «Ice on the Motorway» (1980), «Pull the Cover» (1984), «Watch Out!» (1985) og «Barbed Wire Blues» (1988), pluss det selvtitulerte albumet fra Solid Senders i 1978. Wilko Johnson Band er også med på livealbumet «Hope & Anchor Front Row Festival» (1978). Mye annet bra på den skiva også. Ian Dury & the Blockheads «Laughter» (1980) bidrar han på også. Det aller, aller beste er likevel å dra på konsert med Wilko Johnson, der er han i sitt rette element!

Jeg anbefaler også Julien Temple sin film «The Ecstasy of Wilko Johnsons», der han trodde filmopptakene skulle følge Wilko Johnson til graven. Heldigvis tok han feil.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Wilko Johnson var stor fan av The Pirates

Wilko Johnson & Roger Daltrey sin plate «Going Back Home» plasserte jeg på årets beste utenlandske album lista mi i 2014

Egil Olsen slippet nytt album 25. august, med tittelen «You and Me Against the World», og har konsert på Rockefeller i dag. «Den handlar tross alt om monogami og evig kjærleik. Ikkje så veldig rock n roll kanskje, men eg er ein rebel. Med andre ord, rock n roll», forteller Egil. Vi tok en prat med Egil om nettopp rock n roll, pluss kjærleik, humor, angst, sex, død m.m.

Av: Victor Josefsen

La oss snakke om:

rock n roll?

– Trur både rock og roll dominerar platesamlinga mi, sjølv om eg har hatt ein tendens til å lage ganske mjuk og sårbar musikk sjølv – heilt til no. No slepp eg mi første rockeplate. Kanskje eg overdriv litt, men den nye plata har iallefall trommer og bass og elgitarar. Med litt vreng til og med! På innsida er den veldig mjuk og varm da. Den handlar tross alt om monogami og evig kjærleik. Ikkje so veldig rock n roll kanskje, men eg er ein rebel. Med andre ord, rock n roll.

singer/songwriting?

– Sjølvom det er litt meir trøkk og triks på den nye plata mi, ligg det oftast ein enkel liten låt bak. På releasekonserten på Rockefeller (23. august) framfører eg heile plata som singer/songwriter – nedstrippa og akustisk og vakkert. Har med rockebandet mitt, men tvingar dei til å spele lite og svakt og fint på akustiske instrument. Eg elskar å covre f.eks. hip hop eller rock, og singer/songwritifisere det. No får eg gjort det med mine eigne songar.

studio?

– Eg er ein studionerd og jobbar mest i mitt eige studio på Nesodden. Det er eigentleg berre eit roterom som er fylt med gamle instrument og mykje anna crap. Trommene er innspelt i Ocean Sound Recordings på Giske. Eg gjorde også nokre opptak i eit studio i LA med trommis og perk-guru, Butch, som var med å starte eit av mine favorittband, Eels, og spelar no i bandet til Lucinda Williams.

LA?

– Eg skreiv mykje av den nye plata mi i LA. Eg likar å skrive der, og gjort det fleire gongar før også. Denne plata er også mastra i LA og vinylen er kutta der. Eg er egentlig ikkje so glad i sol, svømmebasseng, silikon, glam og bilar, men LA har ein spennande undergrunn. Ein slags motpol til alt dette. Det er dét eg likar. Pop, men anti.

Multikunst?

– Blir alltid litt flau av å bli kalla multikunstnar, men det eg gjer, er ein totalpakke. Eit lite univers. I tillegg til musikken, lagar eg videoar og illustrerer platecover og plakatar, samt andre små kunstprosjekt. Eg vil at dette skal vere ein kreativ leikeplass, sjølvom det av og til føles som eit control freaky fengsel. Eg har blitt flinkare å samarbeide med andre, men vil helst ha ein finger eller ti med i spelet på det meste.

Turnéring?

– Eg turnérar ganske jevnt og er alltid litt på turné. Eg vil alltid spele live og takkar ja til mykje rart. Eg spelte nettopp for 70 folk på ein 800 meter høg fjelltopp i heimbygda Ørsta, i pøsregn og tåke. Eg gjekk opp (og ned) og hadde gjørme langt over knea. For eit par månedar sidan gjorde eg tre konsertar i Hollywood og no skal eg snart spele på Rockefeller. Eg seier som regel ja til alt. Ein dag med konsert er bedre enn ein dag utan.

Humor?

– Humor har, egentlig heilt ufrivillig, blitt ein del av konsertane mine. Trur det oppstod som ein forsvarsmekanisme. Når du blottlegg deg i musikken og står på scena aleine med ein liten kassegitar, blir det nesten nødvendig å gi både publikum og meg sjølv ei lita pustepause mellom songane. Eg synest humor og melankoli går hand i hand.

Kjærleik?

– Den nye plata mi, «You and Me Against the World», er full av kjærleik. Han som mastra plata i LA syntest det var forfriskande med ei so positiv plate og lurte på om eg var nyforelska. Eg fortalde at eg møtte kona mi for snart 20 år sidan. Sjølv om plata er positiv, handlar den mykje om kampen for å få kjærleiken til å vare og fungere. Det er sjølvsagt ikkje alltid enkelt. Forrige plate var innom mørkare sider av kjærleiken, men her har eg fokusert litt meir på dei positive sidene.

Tegneserier?

– Eg debuterte med sjølvbiografisk teikneserie i Dagbladet si gjestestripe for eit par år sidan. Det starta med ei lita skisse eg hadde på telefonen min. Plutselig blei eg spurt om eg kunne levere ei dagleg stripe, frå mandag av. Det kom litt brått på og blei ein fulltidsjobb i ein og ein halv månad. Eg har heile livet vore fan av teikneseriar og prøvar å finne tid til å lage meir av min eigen. Må også ha tid til å lese andre sine. Ein av mine favorittar, som eg skulle ønske alle visste om, er Dakota McFadzean. Han laga ei dagleg stripe på nettet kvar dag i fleire år og ga nyleg ut boka «Don’t Get Eaten by Anything».

Angst?

– Angst er vel noko alle artistar slit med. Trur eg sparer angstkortet til meir desperate tider eller ein stor + artikkel som kun abonnentar får lese.

Sex?

– Eit veldig veldig vanskelig spørsmål som vekker mange sterke følelsar, men ja.

Død?

– Eg synest døden er motiverande. Eg er ikkje redd døden, men respekterer den. Eg såg døden i… Betal 99,- pr. mnd. for å lese resten.

Liv?

– Eg synest liv er meir skummelt enn død. Plutselig går det eit nytt liv rundt deg, vekker deg om morgonen, pratar med deg og spelar på gitarane dine. Plutselig er det større enn deg og smartare enn deg. Ut av intet (eller, litt sæd og eit egg) står det der. Eit liv!

Sjekk også:

Egil Olsen synger og spiller i verdensrommet – sammen med en astronaut

Egil Olsen: Skrekkfilm-inspirert video / Sushi videohilsen til Japan

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Dette er en fantastisk skive. En plate med røtter i den britiske pubrock-scenen og americana, på sitt beste. Det er organisk, rotekte rock, fri fra metal, glitter og flower power tåken, som regjerte på denne tiden.

Ernie Graham kom fra Belfast og spilte i bandet Eire Apparent, som hadde support-jobber for både Jimi Hendrix, Pink Floyd og Soft Machine. Men det var soloplaten fra 1971 som skulle vise hva Ernie Graham sto for. Han spilte inn platen med vennene fra Brinsley Schwarz og Nick Lowe i ryggen.

Brinsley Schwarz var Englands svar på The Band og «Ernie Graham»-platen har da også en Dylan/The Band feeling over seg. Platen ble beskrevet slik i 1971: A gentle restrained account of what Ernie is all about. There’s a lot of Ireland in it, a lot of chicks and a lot of dope.

For meg, er det først og fremst en mollstemt plate, en låt som «Sea Fever» handler om å la seg drukne, andre låter har en mer kick-ass holdning med mer trøkk og blues/folkrock preg, men hovedtyngden av materialet er nedpå og tankefullt.

Ernie Graham drakk tett og var alkoholisert store deler av livet, som endte i 2001. Han fikk aldri den anerkjennelsen han fortjente, men dette er en av mine favorittplater, uansett genre, en plate jeg alltid kommer tilbake til.

Vinyl-utgaven skifter eiere for opp i mot 1000 lappen. På CD’en får du Stiff Records-singelen fra 1979, «Romeo and the Lonely Girl», en Phil Lynott-cover, og hans egen «Only Time Will Tell» fra B-siden er veldig bra den også.

Ønsker du mer musikk med et Ernie Graham-slektskap, men kanskje litt mer rocka? Prøv «Goodbye Nashville, Hello Camden Town: A Pub Rock Anthology» og «Naughty Rhythms: The Best of Pub Rock: Various Artists» som en start. Blir du hekta på dette så les også Will Birch sin bok «No Sleep Till Canvey Island».

Tekst: Olav Nilsen

Dette er en småredigert versjon av saken som ble publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne bøker av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

Plateanbefaling: Brinsley Schwarz – «Please Don’t Ever Change»

Albumanbefaling: The Pirates – «Out of Their Skulls»

Hit Me With Your Rhythm Stick – Ian Dury & The Blockheads

Wilko Johnson fyller 70 år!

Roskilde 2013: Vi mimrer med Bobby Womack

Et av ukas musikalske sidespor: Mats Wawa fortsetter å servere friske og småpsykeliske toner fra det kommende debutalbumet.

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

HVN – Låt: «What Happened to You»
Debutsingel fra tre sunnmørske barndomskompiser med base i Bergen. Elektropop som trekker sterkt på tradisjoner fra tidlig 1980-talls new wave, som New Order og en lysere utgave av Depeche Mode. HVN leverer synthnostalgi som fungerer godt også i nåtiden. Selv beskriver de dette som en hyllest til gamle drømmer som får nytt liv.

Widowspeak – Album: Expect the Best
De har levert et album som passer fint til overgangen mellom sommer og høst. Drømmende og fuzzete, med litt kjølig distanse i vokalen, som om Molly Hamilton står med ryggen til og stirrer ufokusert ut over store åpne sletter med vinden ruskende i instrumentene rundt henne. Likevel er det intimt og et tett lydbilde, som like gjerne kan fungere innpakket i et teppe en kveld i mørket. Med fullt band låter de fyldigere og mer rocka enn tidligere, samtidig som de fortsatt har en liten touch av americana ved seg. Hvis du hadde plassert Mazzy Star ute i ville vesten, uten mat og drikke et par dager, med en saloon og noen cowboyer i nærheten, har du lyden av Widowspeak anno 2017. Torsdag 30. november vender de tilbake til Revolver, der de også spilte en solid konsert for seks år siden.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Mats Wawa – Låt: «Days Like This»
Etter en rekke utgivelser det siste drøye året, er det snart tid for debutalbum fra denne kanten. På den nyeste låten er de i samme gitarlandskap som Hvitmalt Gjerde, med noen ekstra shubiduer og en anelse mer psykedelisk tilnærming til powerpop. Sommeren varer litt lenger med Mats Wawa på øret.

Cayetana – Album: New Kind of Normal
Postpunk med et budskap, rått og ærlig, tekster om depresjon og andre temaer som vi suges mot i kunsten, der det gjerne fremstår mer tiltrekkende enn i selve livet. Cayetana bidrar likevel til å normalisere det, de klarer å formidle det uten å romantisere. Albumets innledende strofe er like enkel som den er treffende: «sometimes it´s hard to say, when you´re just having a rough day». Musikalsk er dette en herlig blanding av deilige riff, barske trommer og en sår vokal, med mange fengende melodilinjer.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Flunk – Låt: «Outsiders»
Fra plateselskapet Beatservice Records får vi følgende beskrivelse, og det er lite å tilføye annet enn at denne låten hører hjemme på et album som blir sluppet i slutten av september, og det er lov å glede seg: ««Outsiders» er trolig Flunks favorittlåt på det kommende albumet, Chemistry and Math. De forsøkte å kle den opp med trommebeat og synthpads, men fant ganske fort ut at dette er en slik låt som verken trenger eller burde bygges stor og pyntes opp. Så versjonen er mer eller mindre slik den hørtes ut første gang de spilte den i øvingslokalet. Bortsett fra strykerne, arrangert (som all annen stryk på albumet) av bassist Ole Kristian Wetten».

Grizzly Bear – Album: Painted Ruins
Ferskt album fra de amerikanske bjørnene. Noen låter bryter klart med det vi forventer, men de viser at deg også behersker et streitere popformat. For enkelte fans kan det kanskje bli for streit til tider, mens andre vil trykker låter som «Mourning Sound» til sitt bryst. En slags fornyelse, men fortsatt hviler de sterkest på uttrykket vi kjenner fra tidligere; vakre vokalharmonier og den deilige uforutsigbarheten i retningen låtene tar, er på plass gjennom store deler av albumet.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Singelanmeldelse: Mats Wawa – Psychedelic Overlord

Singelanmeldelse: Mats Wawa – Smoke on the Water

Artist: Brut Boogaloo

Album: «Strike III» (2017)

Plateselskap: Mother Likes It Record

5

Brut Boogaloo overrumplet meg med brakdebuten, minilalbumet, «Do The Booglaoo» i 2001. «Brut Boogaloo seiler fram som en del av neste generasjon skandinaviske rockere. Denne gangen er det snakk om tight, sekstitallsinspirert rock – ikke rufsete rawk. Åpenbar referanse er Hellacopters «High Visibility» (2000), hvis en fjerner sørstatsrocken og noen av voksenrock-tendensene», skrev jeg i anmeldelsen av platen for et annet nettsted.

Men etter «Do The Booglaoo»-utgivelsen forsvant Brut Boogaloo mer eller mindre ned i Oslo-undergrunnen igjen, før de igjen, 5 år senere, kom på platebanen igjen med «When the Dog Takes Over» i 2006 og fulgte opp med «Dirty Living» to år senere. Så skulle det altså ta 9 år før neste album, årets «Strike III».

På nevnte «Do The Booglaoo» er de virkelig på hugget. Riffene er enkle og kontante, vokalen sitter der den skal og refrengene er fengende, som på «Sounds Like Silver». «Septic Diver» viste at de også kunne pese på à la kollegaene på den tiden, Hellride og Gluecifer. OK, fullt så «hårete» er det kanskje ikke, men Brut sparket allikevel fra med autoritet og driv.

På årets «Strike III» er Brut Boogaloo igjen på hugget, som på saftige «Afterglow». Ellers er låtene drivende, vokalen sitter og den melodiøse pop-rock-framtoningen er vel inntakt. Gruppa er innom og The Beatles og psykedelia på album-intro-låten «King of Crap». Lou Reed kan skimtes i åpningen til «Miles Away» og The Allman Brothers Band flimrer, ihverfall foran mine ører og øyne, i «Get Your Heart». Soul  er basisen i «Top of the Mohill» og en neddempet rockeballade & pop»symfoni» avslutter «Strike III»(«One For All»). Inspirasjonskildene er mange, men det samla uttrykket henger i hop og utfyller hverandre.

På mange måter minner denne platen meg om The Soundtrack of Our Lives’ «Behind the Music» (2001) der ingrediensene er 70-talls rock, psykedelia og en dose uimotståelig pop – til tider injisert oppkvikkende soul/r’n’b-dråper. Jeg tenker ikke først og fremst musikalsk, mer det at alle bestanddelene passer inn i det helhetlige uttrykket.
I likhet med Ebbot Lundberg & Co har Brut Boogaloo gått i studio og laget en tilbakelent, og reflektert, plate, samtidig som den sugende intensiteten er vel ivaretatt. Her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt. F.eks. skaper kontrastene mellom de smekre (jada, jeg bruker det ordet) koringene og den nakne, nærmest rå/ru sologitaren, ekstra boost og gnist.

Jeg avslutter denne anmeldelsen med noen tekststrofer fra Bob Segers eminente «Old Time Rock and Roll». Er du i samme lune som Seger, er Brut Boogaloos plate «III» din kopp med te:

«Just take those old records off the shelf
I’ll sit and listen to ’em by myself
Today’s music ain’t got the same soul
I like that old time rock ‘n’ roll.»

Brut Boogaloo spiller på Parkteatret 9. september.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 22/2017 (med Brut Boogaloo)

Brut Boogaloo på Rockefeller

The Beatles – «Don’t Let Me Down»

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)

The Beatles – The Beatles

Gamle juleplata med Beatles

Er det vits å lese noe mer om Beatles?

Albumanbefaling: McCartneys «Ram»

Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Paul McCartney var fan av dette bandet

George Harrison og ukulelen

Ravi Shankar 1920-2012

Engelsk landsbypsykedelia

The Allman Brothers Band «At Fillmore East» – et av historiens beste livealbum

Verdens beste liveband?

Lou Reed er død

Morrissey: Lou Reed-hyllest

Artist: The Dream Syndicate

Album: «The Days of Wine and Roses» (1982)

Plateselskap: Slash

«The Days of Wine and Roses» er debutplata til The Dream Syndicate, den kom ut bare et par måneder etter den selvtitulerte EP’en.

For noen band klaffer alt på den første plata, mens andre må jobbe seg igjennom noen utgivelser før det sitter. En kan trygt si at det meste klaffet på «The Days of Wine and Roses», som åpner med glimrende «Tell Me When It’s Over» og avslutter med et brak med det 7 minutter lange tittelkuttet, hvor vokalist Steve Wynn skriker ut: «I’m just trying to remember the days of wine and roses». Akkurat passe aggressivt og akkurat passe emosjonelt.

«That’s What You Always Say» er favoritt, og bortsett fra noe tamme «Too Litle, Too Late», er det ikke en eneste dårlig låt på «The Days of Wine and Roses».

The Dream Syndicate fulgte godt opp med «Medicine Show», som kom ut to år senere, og med en så sterk debut sikret de seg klassikerstatus i rockehistorien.

The Dream Syndicate er en av artistene som sprang ut fra Los Angeles’ Paisley Underground scene på 1980-tallet, sammen med Rain Parade, The Three O’Clock, Green on Red og The Bangles. Selv om de låt forskjellig var de opptatt av rock-avartene fra midten 60-tallet mot slutten av samme tiår.

Boksen «Children of Nuggets: Original Artyfacts from the Second Psychedelic Era, 1976–1995», som du kan låne hos oss, er et fire CD-samlealbum av alternative popmusikk fra 1976 og 1996, selv om de fleste av opptakene er fra 1980-tallet. Den ble utgitt på Rhino Records i 2005. Tittelen refererer til den opprinnelige Nuggets LP’en, som først ble utgitt i 1972. Sangutvalget på «Children of Nuggets…» fremhever artistene fra Paisley Underground scenen.

Vi har tidligere stilt ut vår utvalg av bokser, inkludert  «Children of Nuggets: Original Artyfacts from the Second Psychedelic Era, 1976–1995».

Les resten av: Det var ikke så verst i 1982 heller

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Artist: Backstreet Girls

Album: « «Don’t Mess With My Rock’n’Roll»» (2017)

Plateselskap: Voices Of Wonder

5

Backstreet Girls er ikke av typen(e) som gir opp så lett, de har vært med på oppturer og nedturer, men de har hele tiden kjørt ned sin egen «One Way Street», (sjekk Nine Below Zero-låten). Petter Baarli fortalte meg under et intervju for nesten en mannsalder siden at de holdt det gående i flere år ved så å si pante flasker. Nå er de aktuell med platen med slogan-tittelen «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Backstreet Girls slo an boogie-tonen med låten «Backstreet Boogie» fra debutplaten «Mental Shakedown» i 1986. Generelt sett en typisk førsteutgivelse (hvor er bassen for eksempel?), men den hadde sin misjons, da den, sammen med konserter det gikk gjeteord om, førte til kontrakt med stort plateselskap.

Etter debuten fulgte de klassiske Backstreet Girls-albumene «Boogie Till You Puke» (1988), «Party on Elm Street» (1989) og «Coming Down Hard» (1990), med like klassiske låter som «Walkin’ Downtown», «Hangover in Hamburg», «Going Down», «Blame It on Suzie», «Gimme Just a Second» og «Temple of Lust».

Siden har de gitt ut mange plater, og selv om ikke alle platene når opp til de 3 forannevnte, er det utvilsomt imponerende hvor mange gode låter Backstreet Girls har kommet opp med i løpet av årene. Fra superb «Monster in My Cadillac» og «Panic in Pussyland» («Hellway to High», 1999) til nye låter som «I’m Doing Awrite» og «Paranoid Blond» fra 2014-slippet med den passende tittelen «Death Before Compromise….».

Åpninglåta på den nye plata, «Wild Women & Bad Bad Boys», kunne sklidd rett inn på de 3 klassiker-platene. Drivende straight forward rock’n’roll med boogie-riff  som innehar de sugende riffene og overgangene, det kontante drivet og innlevelsen, og ikke minst de fengende koringene.

Når Backstreet Girls kombinerer dynamisk rock, med de velkjente boogie-licksa, slik de gjør på «Wild wild Women & Bad Bad Boys», er de i sitt ess. Det samme når de «kun» er i boogie-hjørnet, på «Back Again», en låt som består av Chuck Berry riff, utført i forrykende Dr. Feelgood-tapning, og kan sånn sett ses på som en hyllest til utøverne, på samme måte som Stones-hyllesten «Rollin’ with The Stones», «Hound Dog Taylor Made» osv.

Og akkurat «Rollin’ with The Stones» holder samme standard som «Wild Women & Bad Bad Boys». En fengende riffrocker med r&b-tilløp, som griper tak fra første taktslag. Begge disse blir to nye Backstreet Girls-klassikere, spår jeg, men det er mange gode kandidater her, som The Dictators/New York Dolls-hybriden «Jauguar»,  AC/DC-rifferen «Down To Kill», der de henter mye av det kontante drivet fra punken, groovy (finner ikke annet ord, dessverre) «Soul Shaker» med blåsere og det hele.

Backstreet Girls oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, godt og vel 33 år etter at de dannet gruppa.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Backstreet Girls på Rockefeller – Bilder

Petter Baarli fyller 50

EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli)

Folk fra Turboneger, Gluecifer, Backstreet Girls, Hard Luck Street, Trashcan Darlings, Valentourettes, Virginia Hill var på konsert med Cheetah Chrome på Gamla

Og lyden Ronny Pøbels debutskive «Føkk Døkk!», ja, den er litt Trashcan Darlings, enda litt mer Sex Pistols og masse boogie `a la Backstreet Girls

Det virker som band ‘a la The Carburetors aldri gir opp: Rose Tatoo, The Inmates, og nevnte Backstreet Girls

«The Personal Decay» er på min all time punk/rock-bangers-liste sammen med det ypperste fra Backstreet Girls, Turbonegro, Amulet, The Ratcats, The Good The Bad And The Zugly, The Carburetors, Gluecifer osv.

The Wednesday Knights’ «Rum Puch Boogie» gir oss en god «unnskyldning» til å lage en pubrocksak, inkludert band som Stones-influerte The Inmates, franske Little Bob Story, Nine Below Zero, Blast Furnace And The Heatwaves

Plateanbefaling: The Pirates – «Out of Their Skulls»

Wilko Johnson fyller 70 år!

Plateanbefaling: Brinsley Schwarz – «Please Don’t Ever Change»

Platebefaling: Ernie Graham – «Ernie Graham»

Hit Me With Your Rhythm Stick – Ian Dury & The Blockheads

Billy Bragg gjør en en fin cover av The Count Bishops kultklasssiker «Train Train»

Artist: Motorpsycho

Album: «The Tower» (2017)

Plateselskap: Rune Grammofon

6

I fjor tilbrakte jeg sånn circa halve dagen i gul sone på Hovedbiblioteket, i veiledningen, omfavnet av vinyl, CD’er, DVD’er, noter, musikkbiografier og hyggelige brukere. Ikke så verst sted å tilbringe arbeidstiden for en med stor musikkinteresse, og ikke minst med mulighet til å spille musikk, noe jeg så å si gjorde daglig på Deichman i løpet av 2016. I perioder gikk det mye i Motorpsycho.

Nå sitter jeg i etasjen over gul sone, i et kontorlandskap, med Motorspychos nye plate The Tower på ørene (hodetelefoner). Noen dager i forveien fikk jeg følgende mail fra min Deichman-kollega Brage: Hørt nye Motorpsycho? Fikk plata fra Rune Grammofon for en uke siden, så jeg har rukket å kose meg litt med den. Svinbra! Jeg svarte: Nei, men må høres! Siden denne mailutvekslingen har jeg lyttet på plata konstant.

På fjorårsplata Here Be Monsters strekker låtmaterialet seg fra akustiske vestkystpop-aktige låter med koring og sedvanlig briljante gitardetaljer fra Snah, til de mer typiske (i den grad man kan si det) monumentale Motorpsycho-låtene, skriver min ex-Deichman-kollega Lars i sin anmeldelse. Omtrent samme beskrivelse kan tildeles årets The Tower, men her har Motorpsycho perfeksjonert balansen mellom intensitet og atmosfære, der elementene forsterkes og fremheves. The Tower lyder fullendt, rett og slett.

Produksjonen er forsegjort og arrangeringen er ditto gjennomført. I tillegg håndterer Motorpsycho som vanlig instrumentene på ypperste måte, de er samspilte, på grensen til det perfekte, eller rettere sagt, de håndterer instrumentene perfekt, inkludert den nye trommeslageren Tomas Järmyr, som trakterer trommestikkene med teknikk og finesse, på for eksempel episk stemningsfulle Intrepid Explorer. Apropos nevnte låt, på de lange progrock-aktige låtene flyter det aldri over i lange uttværende sekvenser som sirkulerer rundt sin egen navle, tvert imot holdes interessen ved like, og økes, og vel så det, fra begynnelse til slutt.

Det eksplosive drivet kommer til sin fulle rett på låter som stoner, space rockeren A.S.F.E., og fuzzen på åpningslåten The Tower og The Cuckoo har jeg virkelig sans for, effektfullt (sjekk selv). De rolige låtene, som Stardust og A Pacific Sonata, er delikate og velbalanserte, førstnevnte  er både jordnær og kosmisk, sistnevnte er en drømmende opp-mot-stjernene pop-rock-prog stemningsbærer.

Det som gjør Motorspycho så bra er at de ikke totalt skifter ham fra plate til plate, men i stedet utvider uttrykket med elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt som sine «røtter». På plata The Tower makter de å gjøre helheten, så til de grader strukturert og lekende utforskende på samme tid.

Motorpsycho har tydelig hatt en klar visjon om hva de ønsker, satt sine musikalske fantasier ut i live og slått sine kronblader ut i full blomst.

Brage, du har rett. Svinbra!

PS Det er forresten første gang jeg triller sekser på terningen, noensinne.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Stopp pressen! Motorpsycho har fått ny trommis

Plateanmeldelse: Motorpsycho “Here Be Monsters”

Motorpsycho – Supersonic Scientists

Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Motorpsycho på Teknisk museum

Artist: Quarter Wolf

EP: «Back to Sykkylven» (2017)

Plateselskap: That’ll Do Records

5

Quarter Wolfs siste EP«Back to Sykkylven» består av en heftig miks av The Jon Spencer Blues Explosions blues-punk, garasjerock og funk. Fundamentet, eller kompet om du vil, er enkelt, men slående: trommer og gitar. Over dette rytmemaskineriet får den energiske vokalen fritt spillerom. Quarter Wolf, som består av Marius Kromvoll og Paul Daniel, låter tight, og har på denne EP’en lagd låter som kan blåse barten av noen og enhver.

Quarter Wolf har også klare linker til The White Stripes, duoen Meg og Jack White trakterer også trommer og gitar, og lar det stort sett være med det. På tross av dette er musikken til The White Stripes (og Quarter Wolf) både kraftfull og rocka når de fremfører sin rå, hektende garasje/blues/punk/funk etc.

Jeg hekter også på Thee Headcoats/Thee Mighty Caesars som referanse, kunne selvsagt valgt mange andre i stedet, uansett, disse to bandene er ikke helt like Quarter Wolf rent uttrykksmessig, men som med Quarter Wolf de klarer de virkelig å destillere urkrafta fra primitiv, i positiv forstand, rockabilly/r&b, primalskrikrock og søttitalls punk. Dessuten har alle et rått sound. Quarter Wolf henter som nevnt også mye fra funk m.m. Point is, Billy Childish og Quarter Wolf er brødre i ånden.

«FAC» åpner kalaset på EP’en «Back to Sykkylven», deretter går det bokstavelig talt slag i slag. Tittelsporet, «Back to Sykkylven», er boogie-infisert rock tilsatt feedback-gitar, heftige vokalutbrudd og hektende refereng. «Koachine» er høydepunktet på EP’en, den er sterkt Jon Spencer Blues Explosion-influert, men det som gjør susen, er at låta tar flere u-svinger underveis, med herlige overganger, taktskifter og fengende riff som driver det hele framover. Kromvoll & Daniel er to kreative herremenn.

Fjerde låt ut er Hound Dog Taylors klassiker «Let’s Get Funky», som Quarter Wolf covrer, tøff den. Apropos coverversjonen, Cub Kodas superb funky, drivende versjon av«Let’s Get Funky» (fra plata med samme navn utgitt på vinyl på den franske labelen New Rose, jeg kjøpte den for øvrig på vinyl i hine hårde dager, hehe litt selvskryt der altså) er en av min all time favoritt-coverlåter.
På «Whiskey Made Me Evil» tramper Quarter Wolf videre med herlig boogierock og en vokal full av innlevelse. Avslutningen«Shut the Fuck up and Play» er 70-tallspunk av godt merke.

Igjen, en flott utgivelse av Quarter Wolf, deres beste so far.

PS Denne EP’en ble sluppet i juni, vel, det er ikke sommer nå, men jeg kan konstatere at Quarter Wolf funker fint om høsten også. Tidløs musikk.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Rock’n’roll Cliché»

Quarter Wolf med «Fight Club»-inspirert video

Bluespunk-duoen Quarter Wolf platedebuterer

Reisebrev: Langs bluesens akse med «Quarter Wolf»

I oktober settes teaterforestillingen Doktor Faustus av Christopher Marlowe opp på hovedbiblioteket. Historien om den kunnskapstørste Faustus som inngår en pakt med Djevelens utsendte Mefistofeles er mange hundre år gammel, men vi ser fremdeles spor av den rundt oss den dag i dag. Da Deichman summerte opp musikkåret 2016 toppet Årabrots The Gospel flere av listene, blant annet redaktørens offisielle. På The Gospel finner man en låt som heter nettopp Faustus.

«Why should The Devil have all the best tunes» sa William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen. Han var riktignok ikke opphavsmann til sitatet, men han brukte det ofte. Nå kan man sikkert argumentere for at ikke all god musikk har djevelsk opphav, men om Frelsesarmeens orkestre er de beste eksemplene på dette er jeg sannelig ikke sikker på. Det som derimot er sikkert er at Djevelen har ligget på lur i populærmusikken til alle tider. Fra blues og jazz til rock og svartmetall – det dukker stadig opp en liten småjævel. Rolling Stones viste sympati med Gammelerik og dersom Grateful Dead hadde invitert til venners venner-fest ville garantert Beelzebub banket på døra. I Norge har særlig svartmetallen fått mye oppmerksomhet, gjerne med nedbrente kirker og drap som bakteppe. Men vi lar den delen av Satans orkestreringer hvile i denne omgang. Låtene vi ser på i dag handler nemlig om Djevelen som frister, avtalemaker og gambler. Han som tilbyr deg gull og grønne skoger i bytte mot en bitte liten sjel. Det er mange sanger som handler om dette, men vi nøyer oss med et lite utvalg (se spillelista til slutt for flere sanger om både Faust og Djevelen generelt). Noe som ble klart underveis er at det å selge sjelen sin til Djevelen primært er en maskulin greie – jeg fant ingen kvinnelige artister som direkte tok for seg en slik byttehandel.

For mer informasjon om teaterforestillingen kan du besøke Creation Oslo  på Facebook. Billetter får du hos ticketmaster.

Først ut er den største og viktigste: Cross Road Blues av Robert Johnson. Her trenger man vel egentlig ikke si så mye. Legenden vil ha det til at Johnson møtte Djevelen ved veikrysset og aksepterte en byttehandel – han skulle bli en eksepsjonelt god gitarspiller og bluesmusiker mot at Djevelen fikk sjelen hans. Som hentet rett ut fra Marlowe og Goethe, ekte Faust! Nå sier ikke teksten til selve låta så mye om akkurat dette, men den er grunnmuren som myten er bygget på.

I The Devil went down to Georgia er gitar byttet ut mot fiolin. Djevelen utfordrer Johnny til en musikalsk duell som Johnny til slutt vinner. Det var Charlie Daniels som skrev låta, men her er det Primus sin versjon som får plass. For en video!

Djevelen har mange måter å samle sjeler på. Noen ganger frister han med gull og grønne skoger i rene byttehandler, mens andre ganger lar han deg spille om den. Gevinsten er potensielt stor, men innsatsen? Uendelig lidelse og en evig fortapt sjel… Thåström forteller:

King Dude gjør sin beste Nick Cave-imitasjon i det som vel må være den mørkeste sangen i denne omgang.
«Somebody killed my baby in the days I’ve been gone.
She’s gone up to heaven where I know she doesn’t belong.
I’ll do anything my friends to see her again
Even though I know it might be wrong,
I’ll make a deal with the Devil that’s right by god.»

I den klassiske myten om Faustus tilbyr Mefistofeles uendelig visdom og kunnskap. At noen er villige til å i det minste vurdere å bytte bort sin sjel for dette kan man jo forstå. Men noen har rimeligere sjeler enn andre. For Frank Zappa var det nok med Titties and Beer. Men forhandlingene er vanskeligere enn man skulle tro…

Vi kommer ikke unna Tenacious D. De blir ikke lovet mye for sine stakkars sjeler. De må bare komme opp med den beste sangen i verden noensinne for å beholde dem.

Det å selge sjela for rikdom og berømmelse er ikke overraskende et tema som også rappere tar for seg.  Nei, Kendrick Lamar har så vidt jeg vet ikke ei bikkje som heter Lucy. Her er det Lucifer som frister..
«What you want you: a house or a car?
40 acres and a mule? A piano, a guitar?
Anything, see my name is Lucy, I’m your dog
Motherfucker, you can live at the mall
I can see the evil, I can tell it, I know it’s illegal
I don’t think about it, I deposit every other zero»

Artistene bak de neste to låtene spilte begge på Øyafestivalen i år. Først ut er The Mystery Lights, som lurer på hva som skjer hvis man svarer nei når Satan kommer med kontrakten i hånda.

Colter Wall fylte 22 i sommer. Om det er dealen hans med Djevelen som gjør at han høres ut som han har levd mange lange, tunge liv vet jeg ikke.

“It is said that the Devil has all the best tunes.
This is broadly true. But Heaven has the best choreographers”
― Terry Pratchett & Neil Gaiman, Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch

Så vi lar Di Leva avslutte det hele.

Det var djevelsk moro å finne frem disse låtene. Det er et lite utvalg, men om man ønsker å høre mer har jeg laget en liten spilleliste med mer eller mindre relevante låter. Kom gjerne med forslag til låter som burde vært med!

Et av ukas musikalske sidespor: Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Molton Moon, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien.

Tekst: Bent Inge Hvitstein, Lars Junge og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

LCD Soundsystem – Album: American Dream
James Murphy og kompani har sannsynligvis laget en moderne klassiker. I tillegg til elektronikkens utforskende voldsomhet, har de skapt et tekstlig bilde av samfunnsstrukturer som knaker i sømmene. Referansene til David Bowie er mange, både direkte og indirekte. Rent lydlig er det også mulig å si at dette albumet er en 2017-versjon av Talking Heads. De tunge synthene får drahjelp av hypnotiserende og dype basslinjer og Murphys messende vokal. Egentlig skulle ikke LCD Soundsystem vært her lenger, etter avskjedsturné og -film for noen år siden. Likevel er de om mulig bedre enn de har vært noen gang tidligere. De starter mykt og avslutter tungt, på et album som på samme tid er både dystert og forførende, og fylt til randen med høydepunkter. (B.I.H.)

Molton Moon – EP: Shuki
Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Denne gjengen, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien. Uten plateselskap eller PR-hjelp sender de låtene sine ut i verden. Deres egen beskrivelse av musikken er «hyggelig, kaffevennlig indiepop med noen litt eksperimentelle impulser lydmessig». De kunne gjerne vært mindre beskjedne; dette er ikke bare hyggelig og kaffevennlig, de har mer krutt enn som så både i låtskriving og produksjon. Gjennom kun fire låter makter de å overbevise meg om et stort potensiale, der særlig tittelsporet imponerer med sin eksperimentelle oppbygning. Ellers er dette også sjarmerende pop, av typen Jens Lekman kunne funnet på å sette sammen. Og de må gjerne fortsette karrieren med å lage like herlige låttitler. (B.I.H.)

Nadine Shah – Album: Holiday Destination
Hennes tredje album angriper deg fra første tone, med et klart budskap om at verden anno 2017 ikke er et spesielt ålreit sted. Det er urovekkende både tekstlig og lydlig, der politikeres unnfallenhet, men også hvordan vi alle håndterer verdens problemer blir gjenstand for et svært kritisk blikk. Med pakistanske (og norske) aner, har hun selv følt på de giftige holdningene som ikke lenger bare siver ut fra sorte hull på nettet, men som nå er flyttet ut i åpenhet, rett inn i folks hverdagsliv. Dette er et på mange måter tankevekkende album via tematikken, men dets største styrke er kanskje likevel den musikalske estetikken, der arrangementene nærmest uhyggelig presist tilpasses tekstene som leveres. Mørkt og rocka, med den grove vokalen til Shah i sentrum. (B.I.H.)

Closing Eyes – Låt: «Sunshiner»
«Jeg trengte å dykke dypt ned i en verden av bølgeformer, delays og moduleringer og ble besatt over mulighetene og annerledesverdenen tilgjengelig i elektroniske drømmer», fortalte Eirik Asker Pettersen i soloprosjektet Closing Eyes, kjent fra band som Lovecult og Maribel, til oss i 2014. Den nye låta «Sunshiner» er akkurat det, elektroniske drømmer, melankolske og oppløftende på samme tid. Det er drive i bunn her, noe som gjør seg i denne komposisjonen, og låta inneholder smakfulle produksjonsfinesser, signert Emil Nikolaisen i Serena Maneesh, til døme diverse shoegaze-støyskjær som nå og da svever delikat i lydbildet. Dermed unngår «Sunshiner» å “kun” ende som en av mange fine drømmepoplåter. «Sunshiner» har det lille ekstra, og er ukas beste låt fra drømmepopavdelingen. Closing Eyes blir å se under Vill Vill Vest i Bergen i slutten av september. (V.J.)

Tobi Sunmola – Låt: «Simba»
En nigerianskfødt hiphoper fra Manchester som på sin nyeste låt tar for seg nettopp de problemene som følger med en slik bakgrunn, også innad i musikkindustrien. Han får frem fine kontraster, når han mikser dette temaet og formidlingen av det, med fengende rytmer. Tidligere i år kom EP-en Childhood Culture, og han viser at han blir et navn å regne med i alternativ hiphop fremover. (B.I.H.)

Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose»
Denne omtalen er skrevet i mars (av Lars Junge), basert på tre Oslo Oscillator-låter vi fikk lytte på da, inkludert nylig slupne «Nothing to Loose». Omtalen passer like så bra på «Nothing To Loose» alene, så vi kjører anmeldelsen til Lars: Oslo Oscillator er et slags kretslag av musikere fra Oslos mer soniske frontløpere. Bandet består av medlemmer fra The Loch Ness Mouse, Mirror Lakes og Maribel. De har etter sigende køddet rundt i studio en god tid før de nå er klare for offentligheten. Loopende basslinjer, lag med synthesizere, effektfulle orgeltoner, repetetiv gitar. Hypnotiserende greier. Tar meg selv i å tenke på Haugesundsbandet The Low Frequency in Stereo når jeg lytter til Oslo Oscillator. LFiS var egentlig ganske tidlig ute med dette soundet i norske sammenheng. På sin plass å diske ut litt kreditt der kreditt er fortjent – for å forsøple det norske språk ytterligere med håpløse anglisismer… Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose» – Karakter: 5. (L.J.)

Micah P. Hinson – Album: Presents The Holy Strangers
Allerede under den amerikanske valgkampen forrige høst, ble det startet diverse musikalske protestaksjoner. Vi kan vel trygt si at den valgkampen var et spesielt tilfelle, men det er likevel oftest den retningen musikalske politiske protester tar. Hinson er en av få anerkjente musikere som har uttrykt sympati i republikansk retning, og han har tidligere i sterke ordelag kommet med uttalelser om politikk som av mange har blitt sett på som svært kontroversielle. Uansett hva man måtte mene om hans politiske ståsted, er det mulig å la seg forføre av hans nye album. Debatten om å skille kunsten fra den private kunstneren skal vi ikke ta her. Hinson ser ut som en som kunne vandret rett ut av 1950-tallet, og også musikalsk er han svært annerledes enn de fleste av sine jevnaldrende (han er kun 36 år). Han stryker øregangene med sin raspete crooning, og tekstene graver seg inn med familiære temaer og bibelske assosiasjoner, der særlig den syv minutter lange «Micah Book One» er et ambisiøst stykke som kunne vært Johnny Cash verdig. Innimellom kommer det rent instrumentale låter som ikke står tilbake for resten, men fungerer fint som bindeledd i historien som skrider frem i løpet av albumet. De er stemningsskapende og små historier i seg selv (sjekk særlig ut «The Years Tire On»), på samme måte som Nick Cave og Warren Ellis formidler visualitet gjennom sine soundtrack til diverse filmer. Helstøpt, mektig og småskitten americana.

Sassy Kraimspri – Låt: «You’d Better Listen»
Medlemmene i Sassy Kraimspri lytter på mye musikk. I intervjuet jeg gjorde med Ida Collet Belle i juni nevner Ida at hun og de andre i bandet lytter på Kyuss, PJ Harvey, Red Fang, The Cramps, Clutch, Crass, Bikini Kill, tidlig Hole, Patti Smith, NOFX, Every Time I Die, Uncle Acid and The Deadbeats, Queens of the Stone Age, The Clash mfl. Og som ei lita hørte Ida på på alt Kurt Cobain noen gang hadde nevnt. Det ble da både Leadbelly, The Raincoats, Hole, L7, Meat Puppets, Pixies, som er et av hennes yndlingsband, Sonic Youth, riot grrrl– bevegelsen osv. På den siste singelen til Sassy Kraimspri, «You’d Better Listen», kan man skimte flere av disse utøverne, men det er umulig å henge uttrykket på en utøver eller sjanger. Grunnen til det er nok at de har noen år på baken og har i løpet av disse årene akkumulert flere influenser i uttrykket deres. Sassy Kraimspri vaker et eller annet sted mellom pop, punk og grunge, og utnytter de forskjellige sjangrenes potensiale meget godt. «You’d Better Listen» er hurtige, drivende og melodiøs, samtidig som produksjonen sitter, og Idas energiske vokalutbrudd topper det hele. Kul video. (V.J)

Clouds – Låt: «Oceanview»
«Band i dag lager mer originale og smarte og låter, enn for en del år siden, frasering og diksjon er ikke lenger rødmende», skriver vi vår anmeldelse av Panda Pandas «Million EP». På Oslo-indiepop-bandet Clouds nye singel er de flerstemte koringene smarte, og friske. Jeg blir rett og slett i godt av humør oppfinnsomheten og entusiasmen de unge sangfuglene oppviser på en ellers kapabel indielåt. Produsert av Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl, Universet). Høyner Clouds summen av bestandelene på kommende utslipp har vi virkelig noe å se frem til. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Det gjorde ikke jeg heller tidligere, jeg syntes det var forferdelig, enten det dreide seg om dørgende kjedelig storbandjazz eller masete og støyete frijazz fikk jeg hodepine umiddelbart. Jeg kunne til nød høre på Radka Toneff eller Jan Erik Vold på fest, men satte fort på noe annet hvis jeg fikk sjansen. Husker godt første gang min kone tok meg med på en jazzkonsert på midten av 90-tallet, må prøve noe nytt, sa hun, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.

Greit nok, jeg ble med, hadde sikkert godt av å utvide horisonten litt. Men jeg gikk i pausen, orket ikke mer, det var noe av det verste jeg hadde vært borti, det var jo helt kaotisk, en endeløs smørje av usammenhengende kakafoni. Lite visste jeg at jeg var vitne til en konsert med noen av de som skulle bli de viktigste aktørene innenfor den norske frijazz-scenen, og at gruppa Element var en av de første konstellasjonene til bl.a. Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love.

Det skulle ta mange år før jeg gikk på jazzkonsert igjen, eller rettere sagt, det var overhodet ikke noe jeg vurderte en gang. Men i 2008 overtalte en ivrig jazzfan og kollega meg til å være med på Scorch Trio på Mono, og ettersom han hadde forsøkt i flere år å få meg med, ga jeg etter denne gangen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg, men med Element-opplevelsen i minne var jeg helt klart skeptisk.

Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde den kvelden, men midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.

Jeg ble helt satt ut av hva jeg opplevde den kvelden, da jeg så og hørte hva Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love var i stand til kunne jeg ikke unngå å tenke at dette måtte jeg se nærmere på, og mitt første jazzfrø var dermed sådd. Så neste gang du tenker at du ikke liker jazz, tenk deg om en gang til, det kan være at det går opp et lys for deg også, og en vidunderlig ny og ukjent jazzverden ligger for dine føtter.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Les mer om Scorch Trio her
Lån Scorch Trio sine plater her

Artist: Thulsa Doom

Album: «A Keen Eye for the Obvious» (2017)

Plateselskap: Duplex Records

5

Thulsa Doom startet opp i 1999 og la opp i 2006. De har fra før av tre plater og en EP bak seg, den siste fra 2005, og etter gjenforeningen har de utgitt remastrede versjoner av de tidligere platene. Nå er de tilbake med plata «A Keen Eye for the Obvious».

I 2000 debuterte Thulsa Doom med den klassiske EP’en «She Fucks Me». Norges første stoner-release. Året etter fulgte de sterkt opp med «The Seats are Soft But the Helmet Is Way Too Tight», en av 2001s sterkeste norske rockeutgivelser, selv om avslutningssporet er noe stillestående. Og mye tyder på at «A Keen Eye for the Obvious» blir en av 2017s beste norske rockeutgivelser, selv om det har sneket seg inn et stillestående kutt her også, «Confident Me», jeg kommer tilbake til det kuttet senere.

«…And Then Take You to A Place Where Jars are Kept» (2003) er også en sterk utgivelse, med bl.a. stoner-punk låten «Why Do You Keep On (Watching the Porno) After You Came?» og låter med fengende melodier og foregjorte koringene, som «Kick Me». På «…And Then…» og «Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We?» (2005) hentet de i større grad inn elementer fra store deler av rockehistorien og dyttet lag på lag med koringer og finurlige arrangementer ned i støpeskja, det samme har Thulsa Doom gjort på årets plate, «A Keen Eye for the Obvious».

Med «A Keen Eye for the Obvious» har Thulsa Doom ikke distansert seg fra sitt musikalske utgangspunkt, og viser fram nesten alle de gamle grepene, pluss noen nye. På mange måter er plata å betrakte som essensen av hva de har holdt på med tidligere, og litt til.

«Shadows On the X-rays» er stoner rock slash 70-talls tungrock, og som vanlig når Thulsa Doom driver på med slikt, er uttrykket sugende kraftfullt. På dette sporet kjører ikke Thulsa Doom på alt hva remmer og tøys kan holde, det er tilbakelent, med punch og driv. Stoner er også formelen til «Eloquent Profanity», energisk stoner i kombinasjon med fin melodi og fine koringer. Fikst.

På «Bag of Fries» høres det ut som om de har satt seg ned i studioet og jammet i vei. De laidbacke trommene, ditto bass og gitarriff, signert henholdsvis Halvor Høeg og Egil Hegeberg og Ole Petter Andreassen, groover som bare det. Groover som bare det gjør de også på «Wrap the Bad Up», sjekk de heftige trommene & bassen. På begge disse låtene lyder Thulsa Doom, som på nevnte «Shadows On the X-rays», tilbakelent, med punch og driv, et grep også Motorpsycho har lykkes til gangs med på deres siste utgivelse «The Tower». Thulsa Doom legger så inn melodi, smarte koringer, like smarte orgeltoner og gitarsolo, og «Bag Of Fries» låter fullendt.

Thin Lizzy-pastisjen «Lady Nina», som åpner plata, preges av flyt og fremdrift, det samme med den mer rett frem fengende rockern «Quest for Fire», og når vi først snakker fengende, «Magazine» fenger på flere plan, de hektende gitarriffene, den fete sologitaren og det sugende kompet fenger hver for seg, og samlet, en rakker av en låt.

Innledningsvis nevnte jeg balladen «Consider Me», det tilbakelente herlige, groovet som finnes på resten av plata, funker ikke helt her, og melodien er ikke i toppklasse, i motsetning til «In Italics an Bold», som også befinner seg i balladeland, den har en helt annen nerve og temperatur, men «Consider Me» reddes delvis i havn når de drar på mot slutten og sologitaren gjør sitt inntog.

Allikevel, det er tydelig at Thulsa Doom trives med å være tilbake, noe avslutningslåten, vitale «Baby, Hate It» vitner om, en låt full av overskudd og innfall.

Thulsa Doom har laget en plate som anbefales på det sterkeste.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Øya 2014: Schlägerparade fra Thulsa Doom

Thulsa Doom og Dipsomaniacs gjenforenes! (Inkludert anmeldelse av «She Fucks Me»

Min platesamling: Jacob Krogvold

Plateanmeldelse: Brut Boogaloo – «Strike III»

Børge Sageng Henriksen (Brut Boogaloo) – 5 om bøker og musikk

Brut Boogaloo på Rockefeller

Musikalske sidespor – uke 22/2017 (med Brut Boogaloo)

Black Debbath med ny Rockequiz

Øya 2013: Black Debbath

Black Debbath spilte en forrykende konsert på Rockefeller

Black quiz / rock heart

Musikkfest Oslo 2013 konserthøydepunkt: El Doom & The Born Electric