Et av ukas musikalske sidespor: Whalesharkattacks albumdebuterer med gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. Foto: Oda Egjar Starheim.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

The Vampires & Lionel Loueke – Album: The Vampires meet Lionel Loueke
Et australsk jazzband og en gitarist fra Benin har samarbeidet og skapt et av årets mest spennende album. Det er gitaren og blåserrekkene som spiller hovedrollene, med en grov bass i bunnen, på et album som ikke er låst fast i én sjanger. Med utgangspunkt i tradisjonell jazz, drypper det rytmer fra både afrikanske og karibiske tradisjoner langs melodilinjene. (B.I.H.)

Banaan – Låt: «Himalaya»
Min første assosiasjon til bandnavnet da jeg hørte at de var fra Tromsø, var selvsagt Röyksopp («Eple»). Med et utgangspunkt i elektronika, antar jeg at de også har hentet inspirasjon derfra. Men det er kun et utgangspunkt, for Banaan beveger seg i flere retninger. Opprinnelig var det soloprosjektet til Rudi Eide, men han har fått med seg et fullt band av diverse Tromsø-rockere. Bandoppsettet er ikke uvanlig, med gitar, bass, trommer og synth, men det er sistnevnte som er midtpunktet. Progtronika er nok den mest presise beskrivelsen av musikken, da de eksperimenterer mye i melodiene, og enkelte partier fremstår som improviserte og jazzete, og noen steder ligger de tett opp mot kjernerytmene i enkelte av rockens mange undersjangere. Innimellom dukker det også opp stemmesampling, noe som fungerer som et fint brudd med de repeterende og kjølig klare elektroniske tonene. Debutalbumet Golden Cargo kom i 2015, og i fjor kom EP-en Side Quest One. Banaan planlegger å gi ut en samling remixer fra denne EP-en. Siste helg i oktober spiller de på Insomniafestivalen i hjembyen. Der skal de spille et ferskt sett basert på analoge synthsekvenser og hypnotisk rockeimprovisasjon, ifølge festivalens presentasjon. (B.I.H.)

Dama Scout – Låt: «Sugar»
Plastikkrock er kanskje ikke et mye brukt begrep, men denne gjengen faller inn under det begrepet. Friskt, skeivt og sjarmerende. De har gitt ut fem singler det siste året, så det er lov å håpe at det kommer en fullengder snart. (B.I.H.)

Amber Clouds – Låt: «Lets Meet In Air»
Om debut-EP’en til Amber Cloud skriver vi: «Ep’en vitner om et band som spiller myk drømmerock med sjarmerende småsure gitarer og et kvart bein innenfor shoegaze. Rytmer og riff det er lett å bli avhengig av». På det den nye singelen «Lets Meet In Air» fortsetter de i omtrent samme spor, nå med klarere og luftigere sound. Tenk fin elektronisk drømmepop med fin tweepop-melodi. Fin kombinasjon. Fin låt. Liker du drømmepop, så vil du nok like Amber Clouds «Lets Meet In Air». (V.J.)

The Horrors – Album: V
Fra smal og beintøff garasjerock, har dette bandet underveis vokst seg til et stort, mer synthbasert   Synthelementene har alltid hatt en plass i lydbildet, men nå har de skjøvet gitarene ned fra tronen som hovedinstrument. Det er likevel fortsatt noe mørkt og litt gotisk over The Horrors, det er basstunge elektroniske lyder de lirer av seg, og den karakteristiske vokalen til Faris Badwan er et av bandets styrker og kjennetegn. Melodiøst og dystert som vanlig, denne gangen som en slags hybrid av Depeche Mode og Garbage, og The Horrors. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hanne Bergheim – Album: Boom Boom
Et debutalbum som trøkker til, både i tekst og sound. Relativt minimalistisk instrumentelt, men det gnistrer likevel av låtene, mye takket være en rå vokal som formidler tekstene, på Bømlo-dialekt, med sterk innlevelse. Dette er rett og slett et album som brøyter seg vei ut av høyttalerne og tvinger deg til å ta imot. Presseskrivets beskrivelse av dette som «musikk som utfordrar visepop med ei punkete og poetisk tilnærming», synes jeg er en meget presis fremstilling. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Beach of Diamonds – Låt: «Summer Ends»
Beach of Diamonds er en ny norsk poprock-trio. «Summer Ends» er deres andre singel, utgitt av Big Day Records. Gruppa består av to tvillinger fra Skiptvet og en vokalist fra Tønsberg, som har spilt sammen siden høsten 2016. Tematikken summertime blues etter at sommeren er over, derav tittelen «Summer Ends», står i kontrast til den spretne låten med nynnbare hooks, og med svensk (power)pop-sound; et sound som lyder svensk, uten at noen kan forklare hvorfor, dét er bare slik (jeg var innom det samme i anmeldelsen av den andre Sweden-plata). En lovende singel fra Beach of Diamonds. (V.J.)

Drøm – Album: Drømmen Om Oss
Tromsø-bandet Drøm er ute med plata Drømmen Om Oss, et konseptalbum som skildrer sangeren Sondre Pettersens seks år lange forhold fra start til slutt. Plata er inspirert av drømmens uklare grenser mellom fantasi og virkelighet. Denne plata kan fungere på flere nivå. Det veksles mellom ambient, elektronika, jazz-elementer og rock, samtidig som alt overlapper hverandre (sjekk f.eks. «Neste Vår»). Denne plata minner meg til en viss grad om Inge Bremnes’ «Ikaros». Drøm er flinke til å male frem stemninger, plata framstår personlig pga. Sondre Pettersens stemme, og det jordnære og drømmende lever side om side musikalsk. I det hele tatt så skaper Drøm synteser av det elektroniske og organiske, «kjølig» distanse og varmt nærvær. Og selv om det kan bli en klisje når det det gjelder band fra Nord-Norge, så har Drøm et til dels såkalt arktisk lydbilde, bare hør på «Vi Skal Ei Forsvinne», der de også nevner nordlyset. (V.J.)

Whalesharkattacks – Album: Whalesharkattacks
Viviana Vega er en multiinstrumentalist som har erfaring fra flere Oslo-band, nå har hun sluppet plate under navnet Whalesharkattacks. Viviana Vega er også en sjelden fugl Føniks, for selv om soundet i første omgang sender tankene til Depeche Mode og 80-talls synthpop, forener låtene elementer fra forskjellige tidsepoker, som i «Motel», den åpner med deilig «vintage» mørke synthstrofer før det flettes inn moderne, for å bruke det ordet, pop, både i vokalføring og utførelse. Og vi tidligere beskrevet debutsingelen hennes «Gaslightin’» fra debutplata i denne spalten slik: «På sin første låt serverer hun en mørk trip i et slags grenseland mellom blant annet rap og r’n’b.» Så kanskje følgende enkle, og noe kjedelige, beskrivelse, passer aller best på musikken til Whalesharkattacks: Melankolsk, forførende elektronisk sound med pop-feel og driv (som i «Saws” (You Don’t Know Me)». Musikken er derimot langt ifra kjedelig. Whalesharkattacks er gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Alle har en fortid, superprodusent Yngve L. Sætre spilte i Barbie Bones og kastet fiskeslo på publikum.

Barbie Bones’ debutalbum Brake for Nobody kom som et friskt pust i 1990. På et tidspunkt hvor jeg hadde gått lei av de såkalte 4 store, som alle hadde levert svake album samme år, var det befriende å oppdage noen som våget å ta rocken i en ny og annerledes retning. Med sin blanding av rock, punk, funk og indisk raga sparket Barbie Bones i gang en ny bergensbølge, og var  sammen med Pogo Pops og Chocolate Overdose plutselig det mest spennende som foregikk innen norsk musikkliv.

«Høyoktan psykedelisk boogiefunk», skrev musikkavisen Beat i forbindelse med utgivelsen av plata, og det er en ganske presis beskrivelse. Yngve L. Sætres engelsk er kanskje ikke perfekt, men han synger med en inderlig nerve, og Dag Igland «lirer» av seg noen nydelig og fete riff på gitaren. Siden det var slacker Happy Mondays, synthpop-prinsene Depeche Mode og melankolske Nick Cave som ellers preget anlegget mitt i 1990, røsket Barbie Bones meg ganske kraftig opp av dvalen, og fikk meg til å sette pris på skikkelig rock igjen.

Barbie Bones var veldig glade i stemmemanipulering og sampling, spesielt 2.-albumet Death in the Rockinghorse Factory har en litt for stor dose av det. Ellers bød albumet på mye av det samme som debuten. Første halvdel er definitivt best, med de klassiske låtene Freeze-mf!!, Kaptain Nemo og Living In Your Slipstream. Barbie Bones fikk Spellemannprisen i 1993 for plata, men de ga den bort til Garage i Bergen, som brukte den som dørhåndtak, noe som senere har blitt en tradisjon.

Barbie Bones fikk generelt sett gode kritikker og mange fans, men de store salgstallene uteble. Plateselskapet EMI gjorde, ifølge gruppa, en laber innsats i forhold til promotering, de ble blant annet booket inn på knøttsmå plasser ingen hadde hørt om – rundt omkring i Europa. Barbie Bones har senere innrømmet at de kanskje manglet egen ståpåvilje, og at de var mer kunstnere enn forretningsmenn. En ærlig og nobel sak det, men også veldig synd. For bortsett fra den klassisk dårlige plateselskapoppfølgingen, er det er ingen tvil om at kvaliteten til Barbie Bones var der fra begynnelsen av, og at de kunne blitt store. Veldig store.

Barbie Bones takket, til slutt, for seg i 1993, men har hatt ulike gjenforeningskonserter opp igjennom årene. Yngve L. Sætre, Frank Hammersland (Pogo Pops) og Frode Unneland (Chocolate Overdose) dannet senere Popium i 2000, de ga ut 3 fine album, den siste i 2006, men det har vært stille siden.

Ellers er Sætre kjent for sine studioferdigheter og har omtrent produsert halve RockeNorge siden, med blant annet Pogo Pops, Tre Små Kinesere, Dumdum Boys, deLillos, Sondre Lerche, Morten Abel, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby!, Kaizers Orchestra og Lars Vaular på merittlisten. Imponerende!

Jeg så Barbie Bones på Fjellparkfestivalen i 1991, og de kastet fiskeslo, men jeg rakk akkurat å dukke unna, så det gikk bra for min del. En kan jo spørre seg om hvorfor de drev med dette, fiskeslokasting er ikke en særlig sympatisk ting å gjøre mot fansen. Stinker noe jævlig, og er generelt sett veldig ekkelt. Var det image? Politisk statement? Dårlig oppdragelse? Ikke vet jeg, men musikken til Barbie Bones taler for seg selv, og bør finnes i enhver platesamling.

Du kan låner musikk av artister nevnt i saken her

Artist: Badfinger

Album: «No Dice» (1970)

Plateselskap: Apple Records

Dette er ingen The Beatles rip-off, men et powerpop mesterverk som står stødig på egne bein. Rock’n’roll-bandet Badfinger gjør akustiske ballader og catchy poplåter med en autoritet og sensibilitet som få matcher.

«No Dice» er Badfingers andre album og her slår de  knock out på sin første utgivelse «Magic Christian Music», en plate som er bra, men ikke står distansen ut på samme måte som dette fantastiske 2.albumet.

Plata åpner med Peter Hams rocker «I Can’t Take It», en låt som viser hans unike sans for melodi, samtidig sprer den nye gitaristen Joey Molland på med noen tøffe Keef-riff. Låt nummer 5, «No Matter What», er en klassisk powerpop-låt i samme gate som Big Stars «Blodwyn», og har en countryrock-feeling over seg.

«Without You» er like vakker som den er trist. Trist er også skjebnene til Peter Ham og Tom Evans, Peter henger seg i garasjen i 1975 og Tom tar sitt liv i 1983.

Badfinger kunne muligens blitt noe i nærheten av det nye The Beatles, hadde det ikke vært for all uflaks og personlige tragedier i deres kjølvann. Dette kan du lese mer om i boken «Without You – The Tragic Story of Badfinger» av Dan Matovina.

Men først og fremst er dette et band som skal høres, og liker du denne platen så er «Straight Up», som kom i 1971, et must, og låten «Just a Chance» fra platen ”Wish You Were Here” fra 1974 må være blant de tøffeste powerpop-låtene som finnes.

Er The Beatles og Big Star blant dine favoritter vil du elske Badfinger.

Tekst: Knut Tore Abrahamsen

Dette er en småredigert versjon av saken som ble publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

The Beatles – «Don’t Let Me Down»

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)

The Beatles – The Beatles

Gamle juleplata med Beatles

Er det vits å lese noe mer om Beatles?

Albumanbefaling: McCartneys «Ram»

Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Paul McCartney var fan av dette bandet

George Harrison og ukulelen

Ravi Shankar 1920-2012

Engelsk landsbypsykedelia

Powerpop

Et av ukas musikalske sidespor: Måke gir oss en forsmak på sin andre EP, med stemningsfull soveromsslackergitarpop. Foto: Mathias Ertnæs

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Zara McFarlane – Album: Arise
En herlig miks av hennes karibiske og afrikanske røtter, med en tilnærming til vestlige soul, pop- og jazztradisjoner. Piano, blåsere og strykere bygges opp rundt hennes stødige vokal, som formidler tekstene med en rolig, men likevel energisk og fyldig fremtoning. (B.I.H.)

Måke – Låt: «Deep Sea Diver»
Oslo-baserte artister gitt ut på et lite plateselskap i Peru (Empty Fields Recordings) er sjelden kost, men denne kombinasjonen fungerer svært godt i dette tilfellet. King Krule, som selv er aktuell med albumet The OOZ (der en av låtene har tittelen «Midnight 01 (Deep Sea Diver)»), er en selvsagt assosiasjon, men Måke er på mange måter den snillere og litt sløvere lillebroren som har latt seg inspirere, men likevel går sine egne veier. Dette er den første låten fra 20-åringens kommende EP, hans andre, og kan best beskrives som gitarkledt slackerpop, med anstrøk av blant annet jazz og hip hop. Det er mange lag i musikken å utforske for lytteren, og den fester seg stadig mer i det synkende høstmørket. (B.I.H.)

Protomartyr – Album: Relatives in Descent
Det finnes partier på dette albumet der det høres ut som om Nick Cave har tatt bolig i vokalist Joe Casey. Stemmen, låtoppbyggingen, tekstene og intensiteten bærer i seg noe av den mektige australierens tyngde. Noen vil kanskje avfeie det som et forsøk på imitasjon, men hvis du gir dette en sjanse, vil du stå igjen med gleden av å bli kjent med et av årets tøffeste postpunk-album. (B.I.H.)

Camilla Rosenlund – EP: Fortune Of Memories

Camilla Rosenlund fra Stavanger er ute med sin første EP, «Fortune Of Memories». Singelen «In The End», sluppet 15. september, var første smakebit, tidligere omtalt i denne spalten slik: “Camilla opplevde i voksen alder hva et selvmord av en som stod henne nær gjorde med henne som etterlatt. Musikken ble hennes fristed, trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse. «In The End» består av smekker symfonisk pop med alvorlig undertone. Dette er en låt som gjør inntrykk, kombinasjonen av musikk og tekst rommer intens og sødmefylt melankoli, samtidig skimtes håp og optimisme bak det melankolske skylaget”. Akkurat samme beskrivelse får åpningslåten på EP’en, «Empty Seat». Denne, og de andre låtene på EP’en, er lekkert produsert av Oliver Hohlbrugger, som også bidrar vokalt på «Empty Seat». På både «In The End» og «Empty Seat» går musikk og tekst opp i en høyere enhet, dessuten, som i god litteratur ligger mye mellom linjene. Det er stor kunst å komponere låter med så nære tekster og et slikt følelsemessige uttrykk, uten at det blir for klamt, den kunsten behersker Camilla Rosenlund. Tredje låt på EP’en, «Rise Again, med sin country-feel, er fin, og den nedstippa avslutninglåta, kun akkompagnert av piano og cello, «Nearby The Sea», er utsøkt. (V.J.)

Kamasi Washington – EP: Harmony of Difference
Varme jazztoner smyger seg ut av disse seks sporene på Kamasi Washington sin nye EP, hvis låttitler beskriver sammensetningen av det vi mennesker strekker oss mot. Stil og rytme skifter underveis; her er det rom for både funk med en ilter saksofon, og dempede, myke toner som tilbyr lytteren et pusterom. (B.I.H.)

William Hut / Gisli – Album: 22

Styrken til William Hut er fortsatt stemmen, melodiføringen og låtskrivingen. Og akkurat det har han nærmest gjort til en vane i årenes løp, både på egen hånd og i Poor Rich Ones. Tidligere har William Hut har fått hjelp fra utøvere som Lambchop og Morphine. Denne gangen er det et spennende samarbeidsprosjekt med islandske Gisli. De ble første gang introdusert for hverandre under arbeidet med Huts album Hafnir Games som ble utgitt høsten 2016. Det resulterte i plata 22 der de har tatt utgangspunkt i fem egenkomponerte låter hver og satt det sammen til en felles albumutgivelse. Resultatet er helhetlig. Til sammen akustiske og elektriske låter pakket inn i en trygg og fin atmosfære. At William Hut er en egenartet låtskriver viser han denne gang også, f.eks. på smektende «Overdue». Hut-beholdningen på plata består av harmonisk electropop. Det hele riktig velgjort. Gisli sitt uttrykk spenner fra rolig singer/songwriter til det mer uptempo og rocka. Det er låter (og koringer) som griper tak i lytteren. Beck er umulig å komme unna som referanse. Eventuelle lesere som ikke kjenner William Hut og Gislie fra før, kan egentlig begynne med 22 og ta det herfra. (V.J.)

Chelsea Wolfe – Album: Hiss Spun
Denne gangen tar hun det gotiske mørket til nye høyder, eller rettere sagt dybder. Tungt og angstfylt lar hun låtene drive av sted i et inferno av snerrende gitarer. Chelsea Wolfe har rett og slett skapt sin egen lille nisje innenfor metalsjangeren, og det er nesten så hele kroppen vibrerer etter en runde med dette brutale, men deilige angrepet på øregangene. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lucky Malice – Album: Misfit

Lucky Malice sin plate Misfit er utgitt på deres egen diy-label Tonehjulet Kräftpest. Plata fokuserer, som tittelen tilsier, på noen av jentenes erfaringer med å ikke passe inn: “Siden vi er kvinner i en patriarkalsk verden, siden vi er mennesker som blir forbanna av urettferdighet, siden vi er folk som ikke alltid skjønner de sosiale uskrevne reglene, og siden vi engasjerer oss i små og store saker uten helt å få med seg det store flertallet”. Låta «Real Social Dynamics» handler nettopp om å være kvinner i en patrikalsk verden, en låt proppfull av styrke. Full av kraft og energi er også «Longest Finger». I likhet med f.eks. Burning Motherfuckers, er Lucky Malice i sitt virkelige ess når de kjører på alt hva remmer og tøy kan holde. Denne plata minne meg om flere av punk/garasje-rock-platene jeg har kjøpt i løpet av årene, generelt er uttrykket energisk som bare det, med en del topper som man stadig kommer tilbake, noe som gjør både gruppa og låtene til personlige favoritter, selv om ikke alle låtene på plata er all verden. Når det kommer til Lucky Malices Misfit, blir det vel liktlydene over et helt album, men jevnt over dukker det opp intense partier og noen energi-piller av noen låter, som den drivende indie-pønk-gitaren på «Keepin A Secret» og de forannevnte låtene. Når Lucky Malice oppviser en slik energi, temperatur og trøkk på sitt beste, kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale Misfit. (V.J.)

Honningbarna – Låt: «Hold an ann»

Honningbarna er punk. De er skolerte musikere som spiller punk med sylskarp presisjon og attack, og uttrykket blir bare hardere og hardere for hver plate de gir ut. De er kompromissløse, både når det gjelder tekst og musikk. De har aldri finslipt uttrykket for å bli playlista på P3, samtidig er de et av Norges største rockeband. Stikkordet er troverdighet, det kan man komme langt med rent kommersielt, se bare på Karpe Diem. En inspirasjon for mange utøvere, skulle jeg tro. Singelen «Hold an ann» er en forsmak på plata Voldelig lyd som kommer i desember. Målet med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen – den som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet – mot de som virkelig fortjener det, ifølge Honningbarna. Med «Hold an ann» kommer Honningbarna igjen opp med intensiv, fengede punkrock som lover godt for den kommende plata. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 40/2017

Musikalske sidespor – uke 39/2017

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Den første singelen til SKAAR (tidligere SNØ) er et deilig lydmonster. Foto: Perrine Rivain

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Benjamin Clementine – Album: I Tell a Fly
Dette albumet er vanskelig å beskrive. Han bryr seg åpenbart lite om konvensjoner og sjangerbåser, og overraskelsene står i kø underveis. Det er både dramatisk og kaotisk, med hans stadig skiftende vokal som et slags samlingspunkt i historiene han forteller. Her får du noen små doser av tradisjonell pop, men først og fremst er dette avantgarde og et strålende utført lydlig teaterstykke. (B.I.H.)

Skaar – Låt: «Two of Us»
Tidligere het de SNØ, nå er de klare for å erobre verden under nytt navn. Låten varer i nesten åtte og et halvt minutt, uten at den på noe tidspunkt blir uinteressant eller at partier føles som fyllmasse. Hvert sekund er nødvendig, både der de beveger seg stillferdig rundt og der de bygger opp vegger av lyd. Jeg støtter meg til beskrivelsen fra Deft Artists: «En gripende og oversanselig reise i vokaldominert postrock». (B.I.H.)

The Weather Station – Album: The Weather Station
Hennes fjerde album har av mange blitt hyllet som hennes hittil beste, og det støttes herfra. Hun har gradvis utvidet lydbildet, fra den forsiktige og nakne begynnelsen, til noe som på mange måter fremstår som en mer selvsikker artist på det nye albumet. Likevel har hun beholdt kjernen i musikken; gode melodier, roen i fremførelsen og tekster som du må ta deg bryet med å bli kjent med. Tamara Lindeman er i ferd med å brøyte seg frem i singer/songwriter-miljøet, uten at hun trenger å heve stemmen for å hevde sin posisjon; musikken er hennes spisse albuer. (B.I.H.)

Lamark – Album: Byen
Fullengderen Byen består av gode poetiske låter, signert Lamark, og innbydende produksjon, signert Matias Tellez. Det varme soundet omfavner Lamark tekster som rommer en ung søkende og undrende sjels møte med både fellesskapet, og ensomheten,  i byen. Lamark er fra Bodø og har nettopp flyttet til Bergen. Låtene kan karakteriseres som (elektro)pop, preget av beats, analoge synther, men det er også akustiske lydbilder her, som i «Jazzkafé i San Jose». Dessuten bidrar Unstadbrødrene fra Kråkesølv, som musikere og co-produsenter, på rocka «Om du e fornuftig nu fordufta du». De litterære referansene på platen svinger innom alt fra 90-talls tv-serier som MacGyver og Pacific Blue til skikkelser som Simone de Beauvoir og Leonard Cohen. Lamark låner fra pop (f.eks. skamløse bør-bli-lista på P3-fengende «Sorry baby»), jazz («Jazzkafé i San José»), visesang (vare «Midt oppe i noe stort»), drømmepop (betagende «Svakt øyeblikk», med en åpning som sender assosiasjoner til Beach House) og electropop generelt, og skaper, i likhet med Fredrik William Olsen, sitt helt eget tekstlig-musikalske univers. Denne plate bringer også tankene til Lamarks hjemlige trakter i Bodø og nevnte Fredrik William Olsen sin givende plate Kosmos og kaos, selv om sistnevnte er mer neddempet og med annet tekstlig innhold. (V.J.)

The Largo – Låt: «Big Black Hole»
Dette er en trio stasjonert i Oslo, som for noen uker siden slapp sin første singel. Tung rock med mengder av energi. Her er deres egne ord om låten: «Teksten er skrevet i sinne over griske kvinner og menn uten empati overfor noen andre enn seg selv. Mantra er: er man ikke sterk, står man ikke igjen med noen ting». (B.I.H.)

Alex Lahey – Album: I Love You Like A Brother
Hun kommer fra Australia, og albumdebuterer med friske rocketoner og tekster som fokuserer på de utfordringene som byr seg i begynnelsen av voksenlivet, der du gjerne vil være både voksen og ungdommelig på samme tid. (B.I.H.)

Junivers – Album: Turen Hjem
Gitarspillingen er virkelig bra over hele linja, à la de Pink Floyd-aktige svevende, episke drømmene i «Tur i Parken», for øvrig får deler av denne komposisjonen meg til å tenke «Meddle» av nettopp PF, legg til litt pop-psykedelia light, samtidig låter det veldig bergensk (gjelder hele plata), som min kollega Bent skriver i sin mini-anmeldelse av singelen «Den gang du var ung», en poplåt med fengende melodi. Et av mange høydepunkt på plata er «Inkasso» med den fine og varme melodiføringen, og den rørende fortellingen. Smittende «Denne Dagen» er ren bergensk gitarpop, med Teenage Fanclub-gitarer, slik Fanclub lyder på de første platene. I dvelende «I Drømmeland», er det de episke gitarene som topper det hele og høyner summen av bestandelene, det samme med flere andre låter på Turen Hjem, som pop-rockeren «Vi Er Mange Som Kan Følge Deg Hjem». Den eneste låten jeg kan styre min begeistring for er avslutningslåten «Etter Turen» med sine uttværende og cheesy synth-sekvenser og effekter. Bortsett  fra den, er Junivers’ Turen Hjem en variert, men også helhetlig plate; en «skjult» perle av en norsk utgivelse. (V.J.)

Green Sky Accident – Låt: «Tiny Battlefields»
Vi har tidligere anbefalt Green Sky Accident og deres forrige singel «Hedge Creeper» i denne spalten. Den nye singelen, «Tiny Battlefields», er hentet fra Green Sky Accidents kommende plate, Plura. “Melodien ble til i en drøm, som flere av låtene våre ofte blir. Den ble sunget inn på mobilen i halvsøvne, og tatt med på øvingslokalet dagen etter”, melder GSA. «Tiny Battlefields» er enda en fin låt av Green Sky Accident, der særlig drømmeindiepopsekvensene beveger. Vi får håpe at medlemmene i Green Sky Accident opplever mange inspirende søte drømmer framover. (V.J.)

Posterboys – Låt: «Never Got Along»
Vi har tidligere anmeldt Posterboys’ singel «Best Friends» og omtalt deres forrige singel i positive ordlag på musikk facebook. På den nye singelen «Never Got Along» flørter de igjen med Teenage Fanclub, og enda mer skamløst enn før.Og i likhet med Swedens siste singel er «Never Got Along» mer «streit» poppa produsert enn de de to forrige slippene. For øvrig lekker produksjon. I anmeldelsen av Sofi Lofis plate Buried stilte kollega Bent spørsmålet “Hva gjør du når noen kommer for nært opp til et favorittband i uttrykket? Du kan skyve bandet fra deg og fnyse: copycats. Eller du kan se det som en ære på vegne av originalen”. Jeg velger det siste alternativet. Igjen en god låt fra Posterboys. (V.J.)

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Artist: The Replacements

Albumtittel: «Let It Be» (1984)

Plateselskap: Twin/Tone Records

«Calling the album «Let It Be» was our way of saying that nothing is sacred, that the Beatles were just a fine rock & roll band. We were seriously gonna call the next record Let It Bleed» – Paul Westerberg.

The Replacements ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. «Let It Be» er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og samtidig en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt…

«Let It Be» starter med «I Will Dare» med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, og for én åpning! En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med «Favorite Thing», «We`re Coming Out» og «Tommy Gets His Tonsils Out», tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige «Androgynous». Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren «Black Diamond», kommer det flere topplåter som «Unsatisfied», «Seen Your Video», «Sixteen» og «Answering Machine«. «Gary’s Got a Boner« viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer allikevel helt perfekt inn på «Let It Be».

The Replacements slapp det fremragende albumet «Tim» i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. «Pleased To Meet Me» med med «hiten» «Alex Chilton» (Big Star) ble utgitt i 1987 og var det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at «Don’t Tell A Soul» fra ’89  og «All Shook Down» fra ’90 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The ‘Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med «Let It Be». For de viderekomne, anbefales den relativt ferske liveplaten «For Sale: Live At Maxwell’s 1986» (nok en Beatles-tittel sneket inn der altså). Et hinsides bra opptak fra glansperioden.

Saken er hentet fra Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelingen sin blogg musikkprat
Tekst: David Jønsson

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Et av ukas musikalske sidespor: John Olav Hovde albumdebuterer med varme historier fra indre Telemark. Foto: Jørgen Nordby

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Revirstredet – Låt: «That Day»
Et nytt band som gis ut på et bittelite plateselskap, Meteoritt. Dette er selskapet som også stod bak Emma Hegermanns fine debutalbum tidligere i år. Revirstredet spiller også behagelig pop, nesten som en mutasjon av Cold Mailman og Minor Majority. Et selvtitulert debutalbum forventes tidlig i 2018. Fra plateselskapet får vi følgende beskrivelse av denne første låten: «»That Day» er en sang om den helt store forelskelsen, om å høre på Al Green, eller begge deler. (B.I.H.)

Colonel Roger – Album: Colonel Roger

I strømmen av gode norske utgivelser er det fort gjort at små perler triller sin vei uten å få så mange lysglimt på seg, som Colonel Roger sin selvtitulerte debutplate. En personlig og utrykksfull plate er det blitt, produsert med lite fiksfakserier, noe som i dette tilfellet ikke er en svakhet, men derimot en styrke. Colonel Roger låner fra pop, singer-songwriter, americana, rock og indie, og lager sitt helt eget musikalske univers. En av toppene på plata er St. Thomas-hyllesten «Got a Shirt from Saint Thomas», en lavmælt, innbydende låt med lett nasal og sår vokal og deilig gitarpukking. På de mer rocka låtene som «Outsider» og «Burning feel» åpenbarer rustikke landskap seg med åpne sletter befolket av drivende gitarløp og gutsy vokal, og som sender assosiasjoner til Neil Young, sørstatsrock og Grateful Dead, sistnevnte namedropper Colonel Roger selv som inspirasjonkilde. En annen stor fordel med plata er at det er variasjon å finne i låtutvalget, sjekk f.eks. lett monumentale og sugende «Daydreaming», slik at det aldri blir forutsigbart. Platecoveret er også meget bra, laget av Susanne Tråsavik, og snart kommer plata på vinyl. Her er både innpakning og innhold en sann drøm for vinyl-junkies. (V.J.)

Yodude/Heybro – Dobbeltsingel: «Mer»/»Erik 1» & Singel: «Støy»
Yodude/Heybro har nylig gitt ut en singelen «Mer Erik 1». I juni kom singelen «Støy», en poppa shoegaze sak med norsk tekst, noe à la det Tvang syslet med i 2007/09. Et drømmende pop/shoegaze-riff «sparker» i gang låta. I tillegg til at Yodude/Heybro maner fram dette gitarriffet inneholder låta som seg hør og bør stopp/start-breaks,`a la band som Built To Spill utnytter til fulle. Og som f.eks. Built To Spill gjorde på plata Ancient Melodies for the Future i 2001, skjuler ikke Yodude/Heybro manglende ferdigheter bak en vegg av sure feedback-skurrende sjarm-gitarer med haltende trommer på slep. Dette er godt produsert, med god vokal og formidlingsevne. På den siste singelen «Mer Erik 1» lyder de mer neddempete på 2.låta «Mer», krydret med et bedagelig bredt orgelteppe. Fin låt, men den beste  av disse to, er den ferske fuzza blueslåten «Erik 1», som tar skikkelig av sånn ca. fra 1:20, da bluesfuzzen for alvor gjør sitt inntog i hele lydspekteret. Kul låt med kule vrier, også på slutten av låta, ja hør selv. Igjen god vokal og fortellingevne. (V.J.)

Chicago Truls & the Funky Five – Låt: «Fly høyt»
Den korte beskrivelsen er funk møter hiphop, med en energisk haugesunder i hovedrollen. Første singel fra et kommende album, og det er bare å se opp for flere singler utover høsten og vinteren. (B.I.H.)

John Olav Hovde – Album: Fantomfeber
I årets første utgave av denne spalten, ble han omtalt fordi han skulle spille på Krøsset. Fredag 3. november er han tilbake på den samme scenen, og denne gangen har han med seg et solid debutalbum i gitarkofferten. Beskrivelsen fra januar holder seg også på disse låtene: sjarmerende, lavmælt og mollstemt visepop/rock/folk på rotekte telemarksk. Hele spekteret fra småsøte ballader til rockere som knirker i sømmene er dekket, og han viser tydelig at han mener noe med tekstene, som er nære og fulle av varme, men også med mye sårhet og mørke stjernehimler i miksen. (B.I.H.)

Helgeland 8-bit Squad – EP: Lavaresistent
Jeg er langt ifra noen reggae-kjenner, og ihvertfall ikke noen kjenner av den smale sjangeren laptop-reggae, som er sjangeren nordnorske Helgeland 8-bit Squad dyrker. Så er det sagt. Men alle utøvere ønsker vel å nå ut til publikum, både til lærde og ulærde publikummere, skulle jeg tro. Hodet mitt duver iallfall i takt med kutt som «Oppi Nordland» og «Gå seg te», og gir meg gode vibber. Helgeland 8-bit Squad består av Tiny Tias og Slåbrock (Mathias Østrem og Didrik Marø), og har siden 2011 produsert digital reggae/dancehall, der lyden av billige Casio-keyboards og spillmusikk fra arkademaskiner på 80-tallet møter basstung dancehall og dub, står det i presseskrivet. Denne EP’en var såpass givende at vi snart vil kjøre et intervju med Helgeland 8-bit Squad, så følg med framover. (V.J.)

It Might Get Loud – Låt: «NA NA NA NA»
Kjernen i rockebandet It Might Get Loud er fra Kirkenes, nå med base i Trondheim. Tidligere i år kom deres første singel etterfulgt av deres første EP. Nå er de gang med albuminnspilling og singelen «NA NA NA NA» er første smakebit fra debutplata. Låta, som de låtene de har gitt ut før også, er spilt inn sammen med produsent og tekniker Christer Krogh. Samme mann står bak miks av sangen, mens mastering ble gjort av Brian Lucey i LA (Arctic Monkeys, The Black Keys, Lana Del Rey osv.) Den nye singelen er velkomponert, relativ tung, litt blues-infiserte rock med pop-elementer. Det hele er velspilt og velprodusert, men låter ikke for «snilt», blottet for følelse og innlevelse – og med det allsangvennlige «NA NA NA NA»-refrenget vil den sikkert slå an på konsertlokalene. Enda bedre enn «NA NA NA NA» er den fengende kraftpop-låta «Shine Your Diamond» fra EPén «Warning». Må også nevne at It Might Get Loud har fin-fine singel/EP -covere. (V.J.)

Hjerteslag – Låt: «Skyggesiden»
Hjerteslag har unektelig funnet en oppskrift som de vet å bruke til fingerspissene. De beste låtene fra «Møhlenpris Motell» kan fylle hele rommet med den smittsomme rytmen og stemningen som siver ut fra plata som snurrer på spilleren. Vi finner det igjen på denne singelen, f.eks. gitarklangen som glir av sted og gir deg følelsen av å sveve. En bass som graver seg inn i melodien og hele tiden ligger og dunker deg i hjertet. Et tynt lag med flyktig synth på toppene. Hjerteslag kan gjøre lytteren oppstemt og nedstemt på samme tid. Hjerteslag har gjort det igjen. «Skyggesiden» er en herlig låt. De fleste setningene ovenfor er rappa fra kollega Bent sin anmeldelse av Hjerteslag sin singel «Sang til Sonja», og passer perfekt til den nye singelen «Skyggesiden» også. (V.J.)

Car Seat Headrest – Låt: «War is Coming (If You Want It)»
Fjorårets store rockenavn Car Seat Headrest har kommet med en ny låt, der teksten som vanlig er i fokus, mellom en dominerende basslinje og en noe mindre gitartung baktropp enn vanlig. (B.I.H.)

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Et av ukas musikalske sidespor: Marie Munroe og Christer Knutsen har laget en fin cover av Tom Pettys «Insider». Foto: Julia Maria Naglestad

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Daufødt – Låt: «Nedover»
Debutsingelen til et ungt rockeband, som snart også kommer med en EP. Det er lett å tenke på Kvelertak når du hører dette bandet, som har base i Oslo. Ifølge presseskrivet er det dog et stort spenn når det gjelder hvor de henter inspirasjon: «alt mellom hardcorebandet Trash Talk og popmesteren Paddy McAloon». (B.I.H.)

St. Vincent – Album: Masseduction
St. Vincent bedriver nesten sin egen kunstform utenfor konvensjonelle poprammer, der råskapen i tekstene er et av hennes sterkeste våpen, innhyllet i elektronisk eleganse, med noen elementer også av instrumentell råskap. Det er herlig å oppleve hvordan skapelse av musikk kan være så fri, og gi så mange nye inntrykk for hver lytting. Et detaljrikt og imponerende album, som tar lang tid å utforske. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Marie Munroe /Christer Knutsen – Låt: «Insider»
De har samarbeidet lenge, men dette er den første utgivelsen som en offisiell duo. Låten er en cover av en Tom Petty-låt, den nylig avdøde artisten som har vært en stor inspirasjon for dem begge. En livevideo ble utgitt før singelen, som en hyllest til Petty som plutselig ble mer relevant enn ønsket. Til våren kommer albumet The Murder of Crows. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

DAB – EP: Rastløs
I presseskrivet heter det: «DAB er en trio fra Røros som høres ut som band som Hvitmalt Gjerde, Real Estate, tidlig de deLillos eller The Smiths, med tekster på norsk om ting du både forstår og ikke visste at du forsto». Jeg vil legge til: de høres gjerne ut som en sammensmeltning av disse bandene, for det er ingen kopi av andre band du blir servert. Og fans av Dunderhonning vil kanskje også finne seg en ny favoritt her. Variert og tidvis svært originalt, DAB forholder seg i liten grad til klassiske pop- og rockrammer, med blant annet et kirkeorgel som innledning til hele EP-en, og en plutselig banjosolo som får fram smilet. En spennende nykommer. (B.I.H.)

Glutton – Låt: «Inkwell»

Den norske post-prog -gruppa Glutton har nettopp gitt singelen «Inkwell» fra den kommende plata Outliers som slippes 17. november. I intervjuet vi gjorde med dem for 4 år siden sier gruppa: «Vi kaller gjerne musikken vår for post-prog, for dermed å kunne henvise til og distansere oss fra «god, gammel prog» samtidig. Vi lar oss inspirere, men vi er null opptatt av å låte mest mulig som Genesis tidlig i mars 1973 eller noe sånt. Det flotteste med 70-tallets prog-storheter var den enorme viljen til å utforske og dytte i sjangergrenser, lydbilder, låtstrukturer og så videre.» Og som med 70-talls prog-storhetene, er «inkwell» utforskende, med synther som boltrer seg i lydbildet til å begynne med, samtidig som komposisjonen innehar en streng struktur. Utrykket er kompakt, med «klimaks» fra 3.29 og utover før det hele momentant dempes mot slutten. (V.J.)

Svankropp – Album: Gabriel

«Band og artister er inspirert av mer eklektiske ting enn tidligere, kanskje det er på grunn av at mer musikk er blitt tilgjengelig gjennom strømming? Band i dag er en fusjon av mer aparte stiler og uttrykk enn for en del år siden, da det var litt for tydelig hvem de var inspirert av», skriver vår anmelder her. Dette gjelder i høyeste grad Svankropp. Vi har tidligere skrevet om dette svensk-norske bandet i denne spalten, nærmere bestemt singelen «Blush» fra 2016: «En fengende låtsom spriker mellom sjangrer, med shoegaze som et utgangspunkt». På den nye plata Gabriel er Svankropp også innom forskjellige sjangre, de er bl.a. inspirert av shoegaze, som My Bloody Valentine fra Loveless på «Whatever» og baspillet sender glimtvis tankene til Magazine, og da spesielt Secondhand Daylight. Ellers balanserer Svankropp et eller annet sted mellom indiepop og kunstpop. Dette er skolerte musikere, og det er interessant å høre deres «take» på disse stilene, noe som er en av grunnene til at jeg stadig kommer tilbake til denne plata, for det er spennende passasjer og detaljer å finne her (gitaren i nevnte «Whatever» f.eks.). Det skorter en del på selve låtskrivingen, det å lage helheltlige gode låter, men en god del kult å hente  på Svankropps plate Gabriel. Utgitt på Riot Factory. (V.J.)

Makthaverskan – Album: III
Stort og svevende fra svenskene som ikke kaster bort tiden på å sette sammen mange ord til fiffige albumtitler; dette er deres tredje album, som etterfølger I og II. Fartsfylte låter med glade melodier, triste tekster, luftige gitarer og raske trommer, slikt som får indierockfoten til å vugge av seg selv. (B.I.H.)

Broken Swans – Låt: «Sleep All Day»

Jeg har skrevet følgende flere ganger i andre fora tidligere: lo-fi/avantgarde-bråkerockerne Swell Maps sin «English Verse/Monologues», innspilt i soverommet til et av medlemmene så tidlig i 1997, er en av tidenes mest sjarmerende lo-fi utgivelser. Oslo-baserte Broken Swans sin singel er, om ikke verdens meste sjarmende lo-fi utgivelse, så sjarmerende. For en del år siden var lo-fi noe av det mest kuleste å oppdrive, og det kom mye bra, helt til alle og enhver skulle spille inn nachspiel-låtene sine og utgi dem på ekslusiv vinyl. Lo-fi sjangeren ble utvannet og betraktelig mindre populær, men det har likevel kommet mange gode lo-fi utgivelser opp gjennom årene, nå er Broken Swans sin «Sleep All Day» med på den listen, en låt som bæres oppe av kun gitar og vokal (med ustø engelsk uttale). «Skakkjørt» fin låt. (V.J.)

Firewoodisland – Låt: «Dearest Brother»

Stian Vedøy vokste opp på Karmøy og flyttet til England for 7 år siden for å studere musikk. Med base i Bristol startet han bandet Firewoodisland (Vedøy på engelsk). «Dearest Brother» en forsmak på bandets kommende debutalbum, som kommer neste år. Låta har fått svært god tilbakemeldinger i Storbritannia fra  bl.a. Q Magazine, Clash, The 405 og BBC (radio) mfl. I Norge er låta bli playlista på P3, og det kan jeg godt skjønne, for «Dearest Brother» er delikat produsert pop, med røtter i folk, og med iørefallende arrangement og medrivende luftig refreng. Dette bandet har så absolutt spiren i seg til å nå ut både bredt (og smalt). (V.J.)

Møblos – Låt: «Stonerman»

Møblos, opprinnelig fra Torndheim, nå base i Bergen, slipper sin første singel «Stoneman» fra deres kommende EP  (2018). Møblos spiller en combo av 70-talls rock og stoner rock, sjangre med begrensede muligheter til originalitet, slik at kravet til kvalitet blir desto høyere. Møblos smeller ikke av av noen ny rockeklassiker med denne låten, med det spraker og gnistrer av gjengen samtidig som det oser attitude. Fet lyd, og singelcoveret er sterkt og effektfullt. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Norsk Råkk. Foto: Tarjei Krogh

Tekst: Victor Josefsen

Norsk Råkk speller norsk råkk slik de gjorde i gamleda’r, da gamle helter ved navn The Aller Værste!, Kjøtt og Raga Rockers holdt på. Norsk Råkk kommer med nytt album i januar 2018 på Big Day Records. På den plata er det en kul versjon av The Aller Værste!-klassikeren «du sklei meg så nært innpå livet», her titulert «Sklei Meg Så Nært Innpå Livet».

Tirsdag 21. november er det intet mindre enn plata «Materialtretthet», inkludert låten «du sklei meg så nært innpå livet», en av tidenes viktigste norske langspillere, utgitt av The Aller Værste! i 1980, som lyser opp vår ellers så mørke novemberkveld. I den anledning spurte vi Norsk Råkk, nærmere bestemt Axel Hjelm som som synger på Norsk Råkk versjon av «Sklei Meg Så Nært Innpå Livet», om hans forhold til The Aller Værste! «Materialtretthet».

Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet»

Det var en gang på 90-tallet at jeg kom over The Aller Værste!, på det formatet som for alvor introduserte meg for rock på norsk, nemlig kassett. Lange svarte bånd med et magisk innhold – som en portal til en annen verden. Man måtte være forsiktig med å spille dem på dårlige kassettspillere. Disse kunne sluke kassetten og så satt du der med båndsalat. På den tiden måtte man virkelig gjøre en innsats for å få tak på kvalitetsmusikken. Det kunne gå uker, måneder og år før man faktisk fikk muligheten til å høre et album man var interessert i. Og hvis en favoritt gikk tapt på denne måten, var det selvsagt katastrofe.

Jeg hadde allerede tidlig fått et nært forhold til Kjøtt, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne, etter at jeg overtok kassettutgivelser av disse etter mine eldre brødre. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år første gang disse bandene – som sang på norsk – gjorde et enormt inntrykk på meg. Plutselig ble denne musikken det aller viktigste i livet mitt.

The Aller Værste! hørte jeg nok om et par år før jeg fikk hørt selve musikken. Da jeg begynte på ungdomsskolen hørte jeg for eksempel rykter om at en av lærerne på skolen likte The Aller Værste!, og hadde noen plater. Det gikk en liten stund før jeg tok motet til meg og spurte om han kunne lage en kassett med opptak av The Aller Værste! til meg. Det viste seg at det var en kompis av ham igjen som satt på The Aller Værste!-platene, men til mitt store hell sa han at dét kunne han fikse. Etter det som i hvert fall virka som nærmere et år med venting på kompisen til en lærer på ungdomsskolen, som jeg ikke engang hadde i noen fag – og mye mas – fikk jeg endelig en kopi av «Materialtretthet» på kassett. Og den var definitivt verdt ventetiden.

Da vi startet Norsk Råkk mange år senere var The Aller Værste og låta «Materialtretthet» den største inspirasjonskilden lydmessig. Og nå, med fast blåserekke, var det et enkelt valg for Norsk Råkk å covre «Du sklei meg så nær innpå livet», som vi hver gang vi spiller den live introduserer som verdens beste låt.

I serien Classic Album Sunday tar lytteklubbvert Kent Erlend Horne tar en prat med Sverre Knudsen og Chris Erichsen fra selveste bandet og journalist Geir Rakvaag fra Dagsavisen om musikken, tiden, låtene, innspillingene og produksjonen før vi demper lyset, skrur opp volumet og hører hele skiva. Les mer her.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Mer kassett:

Den årlige sommerkassetten som gis ut på labelet til Magnus Moriarty™

Kassettlabelen Groobie Tapes

Her finner du interessante og kuriøse utgivelser med medlemmer fra The Loch Ness Mouse, The Vacuum Dreamers, The Chairs, The Jessica Fletchers, The Superman Can Flys, Nutrition Facts og Truls & The Trees, The Blind Bats. Gå inn på Groobie Tapes for å ta en lytt på, og lese om, The Bus Shelters, Monobird, The Boatsters og Frequency TV F.S.C. Klangverkstedet, Stiv Heks.

Deichhmanbladet går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene

DEICHMANBLADET #2

Det mimres om mixtapes og Berlin

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet

– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Why do birds suddenly appear?

Sus Over Stavanger 1980 – 1983 – Historien om Stavanger Rockeklubb

Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå

Ny norsk label – første slipp er to kassetter og en plakat

Foto: wowcool

Alle burde ha en venn som lager mixtapes

Debut-video fra debut-kassett

Slippfest for The Sweetest Thrills kassettutgivelse

The Posies første album Failure fra 1988, som opprinnelig ble utgitt på kassett

En videreutvikling av en demo som finnes på iampsyencefictions første kassettutgivelse

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl og kassett

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele»

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Cold Mailman: Nytt album inspirert av kassett // Ny «roadtrip»-video

Mayflower Madame: Ny video / 2-spors kassettsingel

Beatart mixtape_002

Albumanbefaling – Maskindans : Norsk Synth 1980–1988

Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe – Angstkrieg

Fika Recordings, en DIY vinyl- og kassettlabel

Lucky Malice

Lucky Malice sin plate «Misfit» fikk god omtale i vår spalte musikalske sidespor i oktober. I dag spør vi dem om hvilke plater de er inspirert av.

5 album som har inspirert Lucky Malice

The Distillers – Sing Sing Death House
Plata fra 2002 er en milepæl på vår vei inn i punken, og har vært en felles favoritt fra vi var for unge til å kjøpe sprit på polet. Brody Dalle (dengang Brody Armstrong) ga oss troa på at man kunne spille i pønkeband og gi faen, selv om vi var jenter i en gutteverden. «Sing Sing Death House» viste oss den perfekte blandinga av beinharde, energiske og catchy låter. Låta «Sick Of It All» er et anthem for fjortisjenter, som ikke får være med i den kule gjengen, med frynsete selvbilde og et generelt hat mot alt som er konformt.

“I’m a girl I’m only 13 my body rots
Cause I won’t fucking eat
I’m a silent star on a b-roll
I’m a mirror fucking image of no control”

Brody lærte oss å gi den lengste finger’n til alle som prøvde å mene noe om oss. Brody lærte oss at vi kan gjøre alt vi vil!

Sleater Kinney – The Woods
Sleater Kinney er et feinsmecker-band, og teknisk har vi ikke kunnet måle oss med dem. Teknisk finesse har aldri vært veldig viktig for oss, men allikevel er det fint å ha noen riktig gode instrumentalister å strekke seg etter. Det vi har tatt med oss fra denne plata er det å tenke alternativt når vi komponerer låter. Sleater Kinney utfordrer rammene for generell rett fram rock, ved at de velger uvante løsninger både for trommer, gitar og vokal. Sleater Kinney er brutalt ærlige i tekstene sine, og lærte oss at det ikke er farlig å kle seg naken i musikken. Ekstremt flinke, sterke kvinnfolk som kjører sin greie, kompromissløst.

The Muffs – Hamburger
Kim Shattucks brøl rører innerst i en ung kvinnes pønkesjel. (En litt breiere referanse er gjestevokalen hennes på NOFX sin låt «Lori Meyers»)
Enda en vokalhelt som må, sammen med Brody, med på en liste over de som har inspirert oss mest.
Vi har alltid vært veldig inspirert av Riot grrrl-bevegelsen på 90-tallet, der det feminine ikke trenger å gå på tross av det tøffe og ærlige. The Muffs er litt på siden av riot grrrl, men vi plasserer dem i samme klubben som Sleater Kinney, Bikini Kill og co. The Muffs er bandet som ikke var like grunga som Babes in Toyland og Hole, ikke så feministiske som Bikini Kill – men stadig like rett i trynet. «Hamburger», som er en samling av singler, demoer, b-sider, kuriøse opptak og tidligere uutgitte låter, dekker hele bandets karriere fra oppstarten i 1990 til platas utgivelsesår 2000.
Dette er også en plate full av catchy låter, og i ekte DIY-ånd er mye spilt inn på en Tascam båndspiller med få spor. Kim Shattuck er også en fantastisk gitarist, og soloen på «Right In the Eye» er Lindas våte drøm.

FORK – 1890 Antislum
Venneband har alltid vært store inspirasjonskilder for oss. Og i katalogen til vårt egendrevne “do it together” plateselskap, Tonehjulet Kräftpest, kunne vi plukka mange plater som har inspirert oss. Vi kan lure inn namedrops på både Freedumb, Göttemia og Danger!Man – de to sistnevnte har vi jo gitt ut splittskiver sammen med. Men når vi skal plukke en plate som vi kan se inspirasjonsspor av i musikken vår, må det bli «1890 Antislum» av FORK. Måten FORK bruker vokal, harmonier, dynamikk og taktskifter liker vi svært godt. Og så er det ekstremt gode låter på denne plata.

Accidente – S/T
Førsteplata til Accidente traff oss som et lyn på turné i Spania i 2012. Vi satt i bandvanen da sjåføren vår Alejo satt på denne plata på stereoen. Vi var solgt fra første stund! Plata har hit på hit, og bandet er kjent som “The Beatles of punk” i den spanske undergrunnsscena. Da all vokal er på spansk skjønte vi ikke et ord av det Blanca sang, men at det var viktige greier – det skjønte vi. Blanca er god på skrive ekstremt politiske tekster, og samtidig lage vokal man kan synge med på. Og ikke bare vokalen har allsangfaktor. Året etter fikk vi muligheten til å spille sammen med våre nye favoritter i Madrid, og med tårer i øya, ble vi vitne til en stappa konsertsal som sang med på Pablos gitarintro på «Espejismos». Karlitos er en trommisfavoritt, og Ranzio spiller bass som minner oss om alt vi elsker med band som Rancid, Descendents og NOFX. Plata inspirerte oss til å synge mer på norsk, samt tørre å skrive mer politiske tekster.

https://accidente.bandcamp.com/album/s-t

Boblere:
Göttemia/Freedumb – 2 wrongs makes 1 right 7″ splitt
NOFX – Punk in Drublic
L7 – Smell the magic
Turboneger – Ass Cobra
Bikini Kill – Reject all american
Drunk – The Company Tie
Hole – Live trough this

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

5 album som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Sjekk også:

Riot grrrl: Bikini Kill, Kathleen Hannah, Chicks on Speed, Peaches, The Julie Ruin, Le Tigre m.m.

Intervju: Frontfigur i Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger Ida Collet Belle

Childbirth

Vivian Girls

Flere Riot grrrl referanser

Et av ukas ferske spor: Tromsø-gruppa Blood Forest Family sin nye singel «Other Worlds»

Av: Rolf Andersen, David Jønsson og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

King Gizzard & The Lizard Wizard – Crumbling Castle
10+ minutter ren nytelse. Episk som fy fra en av årets beste plater. (R.A.)

Meatraffle – ‘Ndragheta Allotment
Sløyt og dansbart fra Meatraffles kommende tredje album (de hoppet over den vanskelige andreskiva). (R.A.)

Tusmørke – På Biblioteket
Heimstadproggerne i Tusmørke treffer blink med sin beskrivelse av bibliotekets lesesal. (R.A.)

Heave Blood & Die – Countercult
Heave Blood & Die har hoppet over en divisjon eller to på vei oppover fra debutplata fra i fjor. Dette viser at den første låta de slapp i år, «Brigade», var et reelt varsel om hva som skulle komme. Mmmmmm, deilig doom. (R.A.)

Cut Worms – Like Going Down Sideways
«Alien Sunset»-EP’en til Cut Worms satt som et skudd fra første lytt. Soft psych enmanns-Everly Brothers? «Like Going Down Sideways» er den sterkeste låten og en av mine store favoritter fra året. (D.J.)

Hällas – Star Rider
And now something completely different. «Exerpts From A Future Past» fra de svenske råkkerne Hällas (bandnavn!), har blitt spilt mye i høst. Det høres ut som en blanding av Maiden og Camel, i en evig hasjtåke med litt for mye kunnskap om Tolkien. Perfekt ventepølse mens vi venter på noe nytt fra Skogen Brinner. (D.J.)

White Reaper – Judy French
Endelig helg! Liker du The Replacements? Selvsagt gjør du det. White Reaper er en av årets store overraskelser for min del og «Judy French» er et tilnærmet perfekt eksempel på snotty pop-punk. (D.J.)

Bob Edmund – Saturday Thought
Ukens smaleste tips fra min side. Paul «Top Dollar» Major fra Endless Boogie er ikke bare en rå gitarist, men også en av verdens mest beryktede platesamlere. Tidligere i år kom boken «Feel The Music – The Psychedelic Worlds of Paul Major» og nå foreligger endelig den akkompagnerende platen også. 12 fantastiske låter om artister du aldri har hørt om før. Dette er en av perlene. (D.J.)

Caddy – The Good Ones
Popgeniet Tomas Dahl med ny låt? Det er alltid gode nyheter. Power-pop av beste sort! Mer om Caddy. (D.J.)

Avind – Dumrian
Dette må være den ferskeste låten på spillelisten. Avind har slått seg sammen med Snertingdal Records og «Dumrian» er den første smakebiten fra det kommende albumet. Finfin tweepop med supercatchy refreng. (D.J.)

Blood Forest Family – Other Worlds
Tromsø-gruppa sender fortsatt tankene til gull-labelen 4AD, og som på den selvitulerte EP’en fra tidligere i år er uttrykket både subtilt og nærmest voldsomt. Vi må også igjen nevne den lekne vokalen og de fine melodilinjene. Les vår anmeldelse Blood Forest Family sin singel «Body». (V.J.)

Up Against The Phantom – Jet Black
Ny singel fra sitt andre album som kommer i 2018. Singlene «Asteroids»/ «Filthy Hands»/»Safe Bet» havnet på årets beste liste mi i 2015, og det er stor sjanse for at «Jet Black» også havner på min årets beste 2017 liste. «Jet Black» er melodiøs, drivende stemnings- indie. Mer om Up Against The Phantom. (V.J.)

The Dogs – Hindsight
Den første singelen fra det sjette studioalbumet «The Grief Manual» til The Dogs, som tradisjonen tro slippes første nyttårsdag . «En litt up-tempo livsbeneiende sak», sier Kristopher Schau om låta. Herlig melodiøs driv, følsom vokal, Schau synger  fortsatt ypperlig, og medrivende refreng setter prikken over i’en. Powerpop skal låte slik som dette. (V.J.)

The Anti-Music Bonanza – Sweet Codeine
Ru og skrapete 70-talls-inspirert boogierock med Roger Græsberg og Thomas Mårud i spissen. Samt Alexander Lindbäck på trommer. Og Krister Skadsdammen steel gitar. «Sweet Codeine» er en låt som er full av liv ‘a la Rod Stewart (jeg anbefaler i samme slengen Stewarts selvbiografi) sine 70-talls album (som jeg for øvrig fortsatt har på kassett). Det hele toppes av koringene til Vilde Andreassen og Hanna Løvberg. «Sweet Codeine» er fra den ferske plata «El Dorado». (V.J.)

Shan – Don’t Wait (For Me)
På tide å roe ned etter The Dogs og The Anti-Music Bonanza.  Shans singel «Don’t Wait (For Me)» er fra debutalbumet «Confessions» som kommer neste år. Shan er fra Kristiansand og spiller pop/rock, for å si det enkelt. «Don’t Wait (For Me)» er en fin låt poplåt, med små jazzdrypp, for å si det like enkelt. Jeg liker også hvordan de pøser på og får opp temperaturen mot slutten av låta, uten at det blir too much. Sjekk også musikkvideoen. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Artist: Michael Krohn

Album: «Unwanted» (2017)

Plateselskap: Drabant Music

5

I denne bloggen skriver vi mest om ny norsk musikk, noe som er forklaringen på at vi ikke har skrevet om verken Michael Krohn og Raga Rockers tidligere, dog, vi har hyllet Kjøtt. Et paradoks, da Raga Rockers er et av mine store norske favorittband. Da jeg holdt hus i Tromsø på åttitallet, spinnet Kjøtts minialbum «Kjøtt» fra 1980 på vinyltallerken hele natta lang på et nachspiel. Det var ikke min plate, men han som eide ga den til meg, da han så hvor mye jeg kicket på musikken. Etter den natta skaffet jeg etter hvert alt som kom ut med Raga Rockers. Låter som «Når knoklene blir som gele», «Ekspander eller dø», «Litt av gjeng», «Ingen Adgang», «best å være streit» + mange andre, er noe av det beste som er produsert av norsk rock.

Nå er Michael Krohn ute med soloplata «Unwanted», og han har kommet opp med et ganske så helstøpt album fylt med gode rock/pop-låter. Åpningslåten, «Ikke bare bare», er en morsom og fengende sak, og vil  sikkert vil skape mange glis på konserter framover med tekstrofer som «Jeg er ikke bare et sexsymbol – Han er også et menneske med tanker og følelser», her med bl.a. Atle Antonsen på kor. Alle låtene på plata er umiddelbare, og flere av dem omtrent i samme stil som Raga Rockers sine låter, her framført av Michael Krohn alene, han spiller alle instrumentene selv. Produksjonen er ikke så kontant som på Raga-platene, men det funker bra.

«Det får aldri bli for søtt når det handler om rockemusikk», sa et stykk bobhund en gang i et intervju jeg gjorde med dem. Uttrykket på «Unwanted», både tekstlig og musikalsk, er ihvertfall langt ifra søtt (selv om plata består av flere fengende pop-rockere som f.eks.«Adam og Eva»), noe tekstlinjer som dette viser: «En gang var jeg så kul/ Du var teit og kjip/ Jeg lagde kule låter/ Du lagde bare skviiiip/ Nå er jeg så fattig, og du har blitt så riiiik/ Kan du fortelle hvordan det ble sliiik?» («Nemesis»). At det aldri blir for søtt viser også kule riff og sugende driv i låter som «Nero», og snerten i vokalføringen til Krohn over hele platelinja.

Bak de skjeve tekstene og det musikalske uttrykket lurer flere tiår med punk- og rock-energi og poesi, filtrert gjennom Michael Krohns univers som flyter rundt et sted i grenselandet mellom rock, pop, med innstikk fra blues, gospel og spaghetti-western.

«Unwanted» er et jevnt album uten svake øyeblikk, selv om noen låter er bedre enn andre. Noen vil kanskje innvende at låtene blir for like, men om man først kommer inn i det musikalske universet til Michael Krohn, eller Raga Rockers, er variasjon det siste man savner.

Michael Krohn oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, noe som fører til en entusiastisk femmer fra meg.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tons of Rock 2016 i bilder inkludert Raga Rockers

Et av ukas ferske spor: DER ble det helg. Atle Lauves låter, inkludert «Fredag», ble spilt inn på tidlig 80-tall i en låve på østlandet, nå ser de endelig dagens lys takket være Preservation Records. Deilig, breezy vestkyst!

Av: Rolf Andersen, Stian B. Hope, Bent Inge Hvitstein, David Jønsson og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Psychedelic Porn Crumpets – Ergophobia
OK, så er jeg svak for psykedeliske band fra australia. Særlig hvis de har odde navn. Crumpetene er i ferd med å gjøre for musikkscenen i Perth det King Gizzard & The Lizard Wizard har gjort for Melbourne. Men de klarte bare å gi ut to plater i 2017, og en av dem er en samling b-sider. Amatører! King Gizzard er i rute til å gi ut fem! (R.A.)

Protomartyr – Half Sister
I april kommer Protomartyr til Norge for første gang. Da er det obligatorisk oppmøte på Blå for alle som liker postpunken sin skranglete, kjeftende og mørk. Protomartyrs siste plate, Relatives In Descent, er blant de beste platene fra 2017 (synes jeg). (R.A.)

Van William feat. First Aid Kit – Revolution
Det begynner å bli noen år siden amerikanske Van William stablet bandet Waters på beina i Oslo. Etter tre plater med forskjellige inkarnasjoner av det bandet gir han ut sin første soloplate like over nyttår, og jammen har han med seg noen skandinaver igjen. Svenske First Aid Kit leverer som alltid vokalharmonier av en annen verden. Van William kommer dessuten til Oslo som support for First Aid Kit i Oslo Spektrum i mars neste år.(R.A.)

Sufjan Stevens – Mystery of Love
Stevens slapp det litt underlige albumet «Planetarium» tidligere i år, et samarbeidsprosjekt med bl.a. Bryce Dessner fra The National. Med «The Mystery of Love «er han derimot tilbake på velkjente trakter. Låten er hentet fra filmen «Call Me By Your Name», (spilt i traileren) og det er en flott liten sak. Silkemyk vokal, nydelig gitarspill, vakkert og smektende for sjelen. (S.B.H.)

R.E.M. – Photograph
Slettes ingen ferskvare, vi må tilbake til 1992, og det er en demo fra «Automatic For the People»-innspillingen. Låta ble senere gitt ut på samleskiva «Born to Choose» (1993), med Natalie Merchant på koring, men foreligger først nå som ren R.E.M.-vare. Liker denne versjonen veldig godt, er naturlig nok upolert, men det gir til gjengjeld en sår og fin vokal fra Michael Stipe, mens Peter Buck leverer en herlig clean gitar. Herregud som jeg savner dette bandet! (S.B.H.)

Hüsker Dü – Data Control
Nok en blast from the past her. «Data Control» var på debutalbumet «Land Speed Record» (1981), men her får vi en rufsete versjon fra øvingslokalet, med desperat vokal fra Grant Hart, på grensen til bristepunktet. Hentet fra samleboksen «Savage Young Dü», en 69 sangers godbit med mye snacks, primært hentet fra før debuten. Avdøde Grant Hart er for evig i våre hjerter. (S.B.H.)

Daniele Luppi/Parquet Courts/Karen O. – Talisa
På papiret ser dette ut som en snål kombinasjon, men i mine ører lyder dette sporet nesten som god gammel Yeah Yeah Yeahs, og da er alt greit. Hentet fra albumet «MILANO», som visstnok er en hyllest fra altmuligmannen Luppi til motebyens glade 80-tall. (B.I.H.)

Connie Constance – 1st World Tragedy
Etter en rad med singler, er hun ute med sin første EP. «Boring Connie» er den upassende samletittelen for tre sterke låter. En tidsriktig sjangeroverskridende beskrivelse er slackersoulpop. (B.I.H.)

Robert Moses & the Harmony Crusaders – Lost Lullaby
Det er viktig å roe ned iblant, og denne gangen tar americana-gjengen det ned til et drømmende nivå. Denne låten kan lett vugge deg inn i vinterdvalen. Malin Pettersen (Lucky Lips) på vokal blant behagelige gitarharmonier. (B.I.H.)

Ill Considered – Building Bridges
«Ill Considered» er en viktig brikke i den pulserende, unge jazzscenen i England for tiden. For et fantastisk album! Mer funky spiritual jazz til folket! (D.J.)

Atle Lauve – Fredag
DER ble det helg. Atle Lauve-historien er en fin en. Låtene ble spilt inn på tidlig 80-tall i en låve på østlandet, nå ser de endelig dagens lys takket være Preservation Records. Deilig, breezy vestkyst! «Det er fredag, da skal vi bli møre». (D.J.)

Phoebe Bridgers – Have Yourself a Merry Little Christmas
Siste låt ut fra min mildt sagt eklektiske platebag er en juleschläger, innspilt av Phoebe Bridgers. Hun har gitt ut et hinsides flott album i år. Hun kommer også til John Dee i mars, en splitkonsert sammen med Pinegrove. Snakkes der! (D.J.)

The Dogs – Lie To Me
2018 er rett rundt hjørnet, og det nye året skal som vanlig kickstartes med et flunkende nytt album fra The Dogs. 1. nyttårsdag er det duket for albumslipp av «The Grief Manual», det sjette studioalbumet i rekken. I dag slipper de singel nummer to fra plata. Den første singelen «Hindsight» var med i forrige ferske spor-spilleliste. «Lie To Me» er like heftig som en av årets beste norske låter «Oslo». Kontant, tight garasje-powerpop-punk. Heftig! (V.J.)

L.A. Witch – Baby in Blue Jeans
Det er fristende å tenke seg at det er slik Hope Sandoval og Mazzy Star ville låte, dersom de hadde skrudd om gitarene og økt tempoet et lite hakk, slik omtalte vi singelen «Brian» i januar. Legg til The Velvet Underground & The Jesus and Mary Chain, og du har «Baby in Blue Jeans» (sluppet i august), fra den herlige debutplata deres (2017). (V.J.)

Gluecifer – Dambuster
Gluecifer skal gjenforenes og spille konserter både i Spania og Norge (Buktafestivalen, Malakoff Rockfestival, Sentrum Scene) i 2018, derfor med i ferske spor spillelisten. «Dambuster» er like bra som det ypperste Turbonegro og Anal Babes presterte på 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite! (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Et av ukas musikalske sidespor: Honningbarnas nye plate «Voldelig lyd» er et av årets album.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Eera – Album: Reflection of Youth
Dette albumet virker å ha gått helt under radaren her hjemme, noe som er uforståelig etter fjorårets gnistrende gode selvtitulerte EP. Anna Lena Bruland leverer en sterk kandidat til årets beste norske album. Hun virker å ha vokst enda et par hakk siden EP-en, når hun her flerrer opp øregangene med mer trøkk og energi både i tekst- og lyduniverset. Bruland har base i London, og albumet er spilt inn i Wales. Om det er årsak eller virkning er ikke godt å si, men hun har tilegnet seg et solid britisk rockeuttrykk, og minner i så måte mer om PJ Harvey enn Cat Power, selv om begge tidligere er oppgitt som inspirasjonskilder. I norsk sammenheng plasserer hun seg et sted i nærheten av enten Sofi Lofi eller Carmen Villain, avhengig av den enkelte låts råskap og lydnivå. Spennet går fra det som lyder nærmest som soveromsaktig lo-fi, med en slentrende fremferd, til snerrende gitarer som skjærer seg gjennom sjelen. Stemningen settes fra første tone, og lydbildet klarer fint å speile de tekstlige gnisningene mellom livet og hvordan det er ment å leves. Stemmen viser både sårbarhet og styrke, og er sammen med mange små detaljer med på å skape et variert uttrykk innenfor tilsynelatende trange rammer. (B.I.H.)

Mulo Francel – Album: Mocca Swing
En tysk saksofonist, som på dette dobbeltalbumet har fått med seg blant annet Münchner Rundfunkorchester og den aserbajdsjanske pianisten David Gazarov. Sammen leverer de jazz som veksler mellom friske, mørke og spenstige toner, og det myke og varme. (B.I.H.)

Orsak:Oslo – EP: Tipping Point
Her snakker vi et herlig stykke instrumental stonerpsych, eller ambient «doom blues» som er betegnelsen i presseskrivet. Uavhengig av hvilken bås vi kan legge disse tre låtene i, blir rockefoten raskt varmet opp på førstesporet «054 Brugata Blues». Bandets syvende EP siden starten i 2014 er frisk og melodiøs under all sin seige tyngde. (B.I.H.)

Hollie Cook – Dobbeltsingel: «Freefalling» / «Survive»
Datteren til Sex Pistols-trommis Paul Cook har tidligere gitt ut to album. I år har hun kommet med tre nye låter, og i januar kommer albumet Vessel of Love. Tidligere har hun også spilt med The Slits, under deres gjenforening for noen år siden. Hun bringer frem en tropisk stemning, med reggaerytmer kombinert med behagelige synther. Len deg tilbake med drinken i hånda og bølgesus i øret. (B.I.H.)

The Ida – Låt: «Bushfire»
Dette er den første singelen fra EP-en Animals of Time, som dukker opp i februar. Selv om dette er debuten hennes som soloartist, har du garantert støtt på The Ida (Dorthea Horpestad) tidligere, som frontfigur i Blomst. På egen hånd gir hun mye av det samme, om enn på engelsk denne gangen; full fres fremover med røffe og raske riff. (B.I.H.)

Maya Youssef – Album: Syrian Dreams
Et mektig album på flere måter, både med tanke på de sterke følelsene som ligger til grunn for albumet, men også i seg selv med utgangspunkt i det rent musikalske. Her males stemninger og følelser på et stort lerret, fra det dystre og sorgtunge til det storslagne, energiske og håpefulle. Instrumentet til Youssef er en kanun, med 78 strenger som håndteres med imponerende presisjon. Tidvis blir hun også akkompagnert av nydelig cellospilling. (B.I.H.)

Honningbarna: Album: Voldelig lyd
Honningbarnas nye plate kom akkurat for sent til å rekke mange årsoppsummeringslister. Eller rettere sagt, flere av  årsoppsummeringslistene kommer kanskje for tidlig. Jeg har skrevet noen ord om singelen «Hold an ann» fra plata tidligere og gjenbruker noen av strofene for å beskrive resten av  låtene på Voldelig lyd. Honningbarna spiller igjen intensiv, fengede punk med sylskarp presisjon og attack, og er kompromissløse, både når det gjelder tekst og musikk. Honningbarna sier at målet med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen – den som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet – mot de som virkelig fortjener det. I «Haste som faen» synger de: «Skulle fått sjølrealisert seg en blogg. En ny start med penere venner. Burde skifte fokus, pule damer ikke verden». Honningbarna blir nok å fortsette med «å pule verden», «kjenner jeg dem rett». De skriver tekster med snert, og lager musikk med snert, noe som ikke er hverdagskost i dette landet, ihvertfall ikke av utøvere så store som dem. Honningbarnas Voldelig lyd er et av årets album. (V.J.)

Hilma Nikolaisen – Låt: «Merrily Merrily»
Hilma Nikolaisens forrige julelåt «Ring Ring (Bring It On)» er en favoritt her i (jule)gården. En varmende liten låt med kirkeklokker og det hele, en døsig julelåtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. Ifølge Hilma Nikolaisen dreier årets julelåt «Merrily Merrily» seg om lykken over det å geografisk og mentalt å bevege seg videre, i dette tilfellet det å bevege seg fra et heller klaustrofobisk år på Grünerløkka – og flytte livet ut i Skogen, i høyden av Oslo. «Merrily Merrily» er luftig, harmonisk, finstemt (jule)pop med svevende koringer og luft under vingene. Det males fram fine julestemningsbilder om hvordan jula vil fortone seg, eller hvordan man håper jula (og livet ellers) bør fortone seg, om du vil. Enda en fin julelåt fra Hilma Nikolaisen. (V.J.)

It Might Get Loud – Låt: «Long Walk Home»
Vi omtalte deres forrige singel i NA NA NA NA» og den fengende kraftpop-låta «Shine Your Diamond» fra EPén Warning i musikalske sidespor uke 4372017. «Long Walk Home» er den siste singelen It Might Get Loud slipper før de går i studio for å gjøre ferdig debutalbumet deres. It Might Get Loud har talent for å blande tyngre rock med pop, funk og soul, igjen godt hjulpet av Christer Krogh som har mikset og mastret låten. Soundet er balansert, der alle elementene får sin tilmålte plass og hever helheten (f.eks. orgelet/keyboardet og den rivende gitarsoloen). Hever helheten gjør også vokalisten, som vrenger ut sjela si med sin «krøll på tunga»-vokal. Jeg ser frem til debutalbumet. (V.J.)

Sweet Nothing – Låt: «Weak»
Først: Kult bandnavn. Om låta: En post-punk inspirert sak med rockeriff. Her slipper alle instrumentene til. De kontante trommene (trommisen har ikke spart på hi-hat klaskingen, funker bra det), den småbuldrete bassen og gitarriffene. Virker nesten som alle i bandet har øvd på låten alene, og mekket i hop alt sammen etterpå, noe de har gjort bra. Kule breaks. Og props til vokalisten, hun formidler med autoritet. I 2018 går bandet i studio for å spille inn en EP, som er planlagt utgitt på seinsommeren. Dette kan bli bra framover. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Et av ukas musikalske sidespor: Molecules, med vokalist Karoline Wallace, og Erlend Skomsvoll leverer gnistrende samspill på en av fjorårets beste norske jazzplater.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Love Dance – EP: Cul-de-sac
To bergensere som lager dansbar pop, i klassen for tunge synther og nostalgiske sjeler. Kan anbefales alle som liker sin musikk et sted mellom Cut Copy og Apoptygma Berzerks mest tilgjengelige øyeblikk. Presseskrivet kommer med følgende beskrivelse: «Platen er mørk og upolert, og kombinerer et hovedsakelig programmert uttrykk med analoge lyder og menneskelig imperfeksjon. Målet har vært å lage en hard popplate som balanserer to småbarnsfedres ærlige betraktninger om livet med en gatenær estetikk». (B.I.H.)

Ulrika Spacek – Dobbeltsingel: Sofa Description
To låter som tidligere kun var tilgjengelig via en spesialutgave av fjorårets album Modern English Decoration. Småpsykedeliske og sløye toner i dempet form. (B.I.H.)

Molecules & Erlend Skomsvoll – Album: Louder Than You
Et av fjorårets råeste norske jazzalbum. Her legges det mye individualisme i potten fra de syv musikerne, men samspillet så vel som detaljene imponerer på disse tolv sporene. Presseskrivet forteller: «Musikken er skrevet med et ønske om åpenhet og tolkning fra de ulike individene i bandet, noe som kommer sterkt frem på platen i form av et svært personlig spill». Ved siden av instrumentene, viser også Karoline Wallace frem et herlig vokalrepertoar. Røft og mykt, lekent og skjørt beveger seg side om side på dette albumet, og du kan garantert finne lydsporet til mange ulike stemningsbehov her. (B.I.H.)

Saintseneca – Låt: «The Wandering Star»
Lille julaften la denne folk-gjengen ut denne perlen på bandcamp-siden sin. Det begynner pent og forsiktig med gitarklimpring, men et snaut minutt inn i låten endrer den karakter og blåser seg opp til et herlig monster, og før du vet ordet av det har det gått fire nye minutter av livet ditt, som føles mest som en forlengelse. (B.I.H.)

Lost Tapes – Låt: «Satisfactory»
Dette er egentlig et sideprosjekt for produksjonsteamet Kjærleik, som blant annet har jobbet med Moira (som undertegnede hadde høyt på boblerlista for fjorårets beste norske låter). Her har de laget en låt som gjerne kunne vart utover de drøye to minuttene. Deres egen beskrivelse er så god at det ikke er noe poeng i å skrive det om med egne ord: «deilig naivt psykedelisk, proppet med gode vibber og boblende solgul sommerstemning egnet til å tine enhver desemberfrossen nordboerkropp». Det gjelder så absolutt for frosne januarkropper også. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Norsk Råkk – Låt: «Håp»
Norsk Råkk skal dele sitt nye album med folket 19. januar. På den plata er det en kul versjon av The Aller Værste!-klassikeren «Du sklei meg så nært innpå livet». Les mer om Torstein Eriksen i gruppa sitt forhold til The Aller Værste!s klassiker Materialtretthet.  Den fjerde smakebiten fra kommende plata, «Håp», er også kul. Opplagt referanse er The Specials og særlig«Ghost Town», ikke minst pga. blåserne samt produksjonen. Jørn Christensen, kjent fra De Press, Circus Modern, Norske Gutter, The Mercury Motors og i dag fast medlem i CC Cowboys, står for produksjonen. Christensen har pustet liv i hver minste detalj samtidig som han har et helhetlig overblikk. I Iydbildet kommer både ska-influensene, new wave-drivet og melodien til sin rett. Både «Håp» og de tre andre smakebitene som er sluppet, gir oss Håp (Sic) for det kommende albumet 19. januar.

Belle and Sebastian – Låt: «Satisfactory»
På Øya for 2 år siden viste Belle and Sebastian at de fortsatt er et meget bra småschizofrent popband med tekster i morsom-småmisantropisk stil. På «We Where Beautiful» er de igjen i rytmisk modus ‘a la sisteplata Girls in Peacetime Want to Dance (2015), nå med en mørkere undertone, som muligens speiler tiden vi lever i. Åpningstrofen går slik» I was black as I could be». De kommenterer også hvordan de opplever å spasere rett inn i hipster-«helvetet»: «We were in the urban scene, where they grind the coffee bean, where the women are oblique/And the boys are paper thin, ragged beards upon their chin, we were on the outside looking in.» Med «We Where Beautiful» viser Belle and Sebastian at de fortsatt er et meget bra popband, om noen skulle være i tvil om det, selv om låta rent melodimessig ikke er blant de sterkeste de har laget. (V.J.)

Ånon – Låt: «Kamikaze»
Tidligere i år debuterte Golden Core, et metal-/stonerband fra Ammerud, med album.
Nærmere bestemt er dette en duo. På debutalbumet hamrer Johannes Thor Sandal (14) løs på trommene, mens Simen Harstad (12) vrenger frem grove gitarriff med stødige hender. Alder betyr lite så lenge man besitter evnen til å lage tøffe låter. Akkurat det beviser også 14-årige Ånon, som allerede har begeistret mange, også her på Deichman. På «Kamikaze» har Ånon gjort alt selv, musikk, tekst og spilling. Dett er klassisk rock/punk. Det hele imponerende utført. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Auden Prey ute med en ny singel i lekker popinnpakning.

Av: David Jønsson, Rolf Andersen, Bent Inge Hvitstein, Kristian Reppesgård og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

David Bowie – Let’s Dance (demo)
Når man er en Bowie-fantast, er det få ord som er like gledelig som «demo». Spesielt fra denne mytiske perioden. Forvandlingen fra «Scary Monsters» til «Let’s Dance», fra Robert Fripp til Nile Rodgers, er fascinerende. Rodgers’ signaturriff var tydeligvis tidlig på plass. Mer fra hvelvet, takk! Og gratulerer med dagen som var. (D.J.)

Laraaji – I Can Only Bliss Out (F’Days)
I serien «dette trodde jeg ikke skulle funke for meg». Numero Groups evinnelige gullgraving har nå ført oss til kultfiguren Laraaji Nadabrahmananda (aka Edward Larry Gordon), som kan beskrives som en spirituell type med en forkjærlighet for synther og sterk tro på krystallers kraft. «I Can Only Bliss Out (F’Days)», er ikke bare en uvirkelig bra låttittel, men en av de beste låtene jeg har hørt på en stund. Her er det bare å kjøpe inn krystaller og sone ut (i flere dager). (D.J.)

Guided By Voices – Space Gun
Hyperproduktive indiegudfedre med nok et bevis på unik meloditeft og uovertruffen utføring. (D.J.)

Nap Eyes – Every Time the Feeling
Vanskelig å ikke namedroppe Velvet Underground her, med Nigel Chapmans vokal som frembringer tanker om Lou Reed. Det er også en god dose Stephen Malkmus og Pavement. Lekker slacker-låt fra Nap Eyes. Lover meget godt for det kommende albumet som kommer på kremlabelen Paradise Of Bachelors. (D.J.)

Pearl Charles – All the Boys
Pearl går mer i retning av klassisk 70-talls pop og ikke så mye countryrock denne gangen, noe som fungerer helt utmerket. En ekstra tommel opp for Lee Hazlewood-homage på singelomslaget. (D.J.)

The Men – Maybe I’m Crazy
The Men er et band som sakte men sikkert har vokst seg «store på Deichman». Vi er mange her som har fått et særs godt forhold til rockekameleonene fra New York de siste årene. Det er alltid en viss usikkerhet knyttet til hvilken musikalsk retning de beveger seg i. Etter støyrock, americana/country og rå punk virker det som om de på sine neste plate er klare for enda et nytt kapittel, i alle fall om første singelen er en indikasjon. Pulserende og mer eksperimentelt enn de har vært på årevis låter de litt som… Suicide? Spennende. (R.A.)

Di Leva – Life on Mars
Det mest overraskende med Di Levas kommende hyllestplate til David Bowie er at den ikke har kommet før. Men midt i femtiårene låter han fremdeles som en ung Bowie, så det er jo ikke noe problem. Tilfører han denne sangen noe? Nei. Men han gjør den riktig. (R.A.)

Snowman – The Blood of The Swan
Fire in the hills, we let it burn (R.A.)

Auden Prey – Process and Reality
Debutsingelen hans ble belønnet med høyeste terningkast i en anmeldelse av Lars Junge på denne bloggen, da den kom i 2016. Nå er Prey ute med en ny singel i lekker popinnpakning, som ikke bidrar til å dempe forventningene før debutalbumet kommer til våren. Presseskrivet forteller: «Oppkalt etter hovedverket til filosofen Alfred North Whitehead hyller «Process and Reality» en umiddelbar følelse av her og nå, samtidig som den mimrer om alt vi en gang har trodd på eller trodde vi visste om virkeligheten». (B.I.H)

Superchunk – Erasure
Skikkelig powerpop, som seg hør og bør fra den kanten. Singel fra det kommende albumet, med Katie Crutchfield (Waxahatchee) og Stephin Merritt (The Magnetic Fields) som hjelpemannskap. Sånt blir man glad av. (Sjekk også Superchunk er viktigere enn du tror, red.anm.) (B.I.H)

GURLS (feat. Emilie Nicolas) – Dis Boy
Rohey Taalah, Hanne Paulsberg og Ellen Andrea Wang står bak ukas mest groovy spor. Instrumentelt er dette holdt på et sparsommelig nivå, men vokalen drar lasset så det holder. Sjangerbeskrivelser er ofte vanskelig, men jeg prøver meg på klønete vis med å bruke fusjonsbetegnelsen jazz hop. Det spiller ingen rolle hva det kalles, det er uansett knakende tøft. (GURLS’ «Pork Chop Lover» var med i musikalske sidespor i fjor, red. anm.) (B.I.H)

Crippled Black Phoenix – Horrific Honorifics
Crippled Black Phoenix slapp nettopp et seks spors coveralbum der Justin Greaves & co går løs på gamle favoritter som «The Golden Boy That Was Swallowed by the Sea» (Swans, 1992) og «In Bad Dreams» (The God Machine, 1994). Litt vanskelig er det å bli glad i coveren av førstnevnte låt – min absolutte favoritt fra hele Swans’ diskografi – men det er en fin hyllest, for hva det er verdt. Jeg ble oppriktig rørt av å høre The God Machine bli tatt frem fra glemselen og kledd i ny lyddrakt. Plata ble sluppet i 2017, men tilgjengelig på Spotify først nå. (K.R.)

Dead Boys – Sonic Reducer
En av de aller beste punklåtene som er laget, kanskje den aller beste, fra debutplata «Young, Loud Snotty» fra 1977. I fjor var det 40 år siden den kom ut, og for å feire jubileumet spilte de gjenværende medlemmene inn hele plata på nytt. Plata ble bra den, men kommer ikke opp mot originalen, selvsagt. I januar tar de turen til Storbritannia og spiller konserter under banneret 40th Anniversary Tour. Da kan du høre «Sonic Reducer» i nytapning live. Les også Cheetah Chrome på Gamla og The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs. (V.J.)

Sex Pistols – No Feelings
Hekter på denne samme slengen siden det i fjor også var 40 år siden denne punk-klassikeren kom ut, en av de aller beste punk-platene som er laget, kanskje den aller beste. Jeg kunne valgt hvilket som helst låt, men i dag ble det «No Feelings». Tidløs. (V.J.)

Howlin’ Sun – Westbound
Howlin’ Sun fra Bergen spiller grepa riffbasert garasjeblues, slik beskriver Bent Inge Hvitstein låta «Day To Day» i musikalske sidespor tidligere i år. Omtrent samme beskrivelse duger på den nye singelen. «Lefling» med seksti-/søttitalls bluesrock kan fort bli uinteressant. Howlin’ Sun klarer imidlertid brasene, det lyder tøft, rett og slett. (V.J.)

reSouza – Your Melody
Mer fra Bergen. reSouza er en norsk-brasiliansk singer/songwriter. ReZouza «tilhører samme krets» som bergensbandet The Other End, som nylig slapp den ettertenksomme, vare og stemningsladete låta «Far from Home». reSouzas låt er like bra, omtrent i samme stemningsleie, bare mer melodisk. Et annet fellestrekk er at både Ida Knoph-Solholm i TOE og reSouza har sterk vokal(er). Jeg må også fremheve musikerne reZousa har medseg på innspillingen. Alle spiller med stor presisjon, og bruken av instrumenter/vokal i det det åpne soundet skaper et helhetlige melankolsk-melodisk uttrykk. (V.J.)

Aleksander Kostopoulos – Saklageto
Aleksander Kostopoulos er fra Nord-Norge, mest kjent som trommeslager og perkusjonist for artister som Mari Boine, Adjagas, Moddi, Marthe Valle, Isak og rockeduoen Pil & Bue. Nå har han gått solo, og «Saklago» er som å lytte på en vellykket symbiose av Sigur Rós og The Third Eye Foundation. I tillegg infiltreres ambient-«tapper» med mere. (V.J.)

Pine Lake (feat. Shaun Bartlett) – Too Much Light
På debutplata «Strangers at Last» spiller spiller Pine Lake elegant softrock, det låter varmt og organisk. Og platen sitter umiddelbart, ifølge Lars Junge. På den nye singelen har de slått seg sammen med Shaun Bartlett. Det lyder fortsatt varmt og organisk, og låta sitter umiddelbart. «Too Much Light» er en av de mest umiddelbare fengende og poppa låtene Pine lake har laget, men med en melankolsk under/over-tone. (V.J.)

False Haze – You Can Be My Love Again
Å lytte på debutsingelen til duoen False Haze gir meg samme feeling som når jeg lytter på fjorårs-EP’en til norske You Could Be A Cop. Tankene flyr til slutten av 80/90-tallet, da man med sitrende spenning i kroppen trålte datidens platesjapper og antikvariater på jakt etter mer eller mindre obskure 7” & 12” vinyl og LPér av indieband. Plater man ofte kjøpte uhørt. Noen bomkjøp ble det, men som regel oppdaget man uslepne godiser. Som med You Could Be A Cop er uttrykket til False Haze uslepent, «dette er vår måte å krysse drømmepop, høy lyd og underlige innstillinger», sier de, og det gjør duoen på en sjarmerende måte. Låta er  ikke på Spotify, så den passer egentlig ikke inn i denne spilleliste-spalten, men skitt la gå. Her kan du lytte på låta.  Anbefaler også Frivil, et stykk False Haze var med i bandet. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

GBZ leverer som alltid varene.

Av: Stian Bjørnsson Hope, Rolf Andersen, David Jønsson, Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Shame – Concrete
«One Rizla» pekte seg ut naturligvis ut som neste singel, med det The Cribs-aktige gitarriffet og de allsangvennlige strofene «And you’re clinging to conflict/Just Let Go», er det en glimrende låt som bør gå rett hjem hos de fleste. Men jeg slår heller et slag for «Concrete», en kraftperle som minner litt om The Charlatans, og New Model Army i alle fall hva aggressjon angår. Når det er sagt, er hele albumet «Songs of Praise» knakende godt, det finnes ikke et dårlig spor, bare herlig vellyd av post-punk som ellers nikker åpenlyst til The Fall, Gang of Four og Savages. Tipper konserten på John Dee i april blir kjapt utsolgt. (S.B.H.)

Black Rebel Motorcycle Club – Spook
Albummessig har BRMC aldri imponert meg noe videre, stødig rock javel, men ensformig i lengden. Enkelte låter sitter derimot godt, som «Spook», hentet fra det nylig utgitte albumet «Wrong Creatures». Det er en tøff liten rakker som gir deg troen på at gitarrock er tilbake, og du får en stigende trang til å ta på deg den svarte skinnjakka igjen. Perfekt helgeoppvarming! (S.B.H.)

Preoccupations – Espionage
Preoccupations spiller fortsatt mørk, nesten industriell postpunk og har lovet at det kommende albumet er en hyllest til depresjon og selvødeleggelse. Jepp. God helg! (R.A.)

Iguana Death Cult – Sad White Dreams
Nederlandske Iguana Death Cult spiller psykedelisk garagerock som alle fans av Oh Sees/Thee Oh Sees/OCS burde vite å sette pris på. Og de spiller sin psykedeliske garagerock i levende live på Revolver 30. januar. (R.A.)

The Orielles – Blue Suitcase (Disco Wrist)
Lett skranglete og funky indie som kunne vært spilt inn når som helst mellom 1983 og i dag. Det må vel kunne kalles tidløst? (R.A.)

Gaute Storsve Trio – Las Americas
Med meterhøye brøytekanter og folk som går på ski til jobb virker sommeren nesten håpløst langt borte. Gaute Storsve Trio gjør sitt beste for å gi en smak av sommer i vintermørket. Takker og bukker! (sjekk også Haakon Ellingsen og Weserbergland, red. anm.) (R.A.)

The Good, The Bad and The Zugly – West Coast Exile
Hvis ikke sommerlig jazz får deg til å glemme vinteren kan du kanskje heller prøve å få ut vinteraggresjonen med litt hardtslående og pønka rock. GBZ leverer som alltid varene.
(Mer om The Good, The Bad and The Zugly, red. anm.) (R.A.)

Posterboys – Peace of Mind
Posterboys er først ut av mine fem nøye utvalgte fra denne ukens ferske spor. Ny powerpop-perle fra de unge herremennene. Veldig 90-talls og veldig deilig. (Mer om Posterboys, red. anm.) (D.J.)

Khruangbin – Friday Morning
Bandet fra Texas med det vanskelige navnet med en gyngende helgeinngang. Veldig fin Shuggie Otis-vibb og perfekt øresnop. (D.J.)

The Decemberists – Severed
Det blir jaggu meg ny plate i mars, det er godt og velkomment nytt. Litt uvant uptempo til denne gjengen å være, men samtidig veldig Decemberists. Da er det bare å glede seg til mars da. (D.J.)

The Shins – So Now What (Flipped)
Gamle helter med nye/alternativer versjoner av «Heartworms»-albumet (som var sånn passe). Her får du en Twin Peaks-versjon av «So Now What», som var en av de bedre låtene på «Heartworms». Meget vellykket flipping! (Mer om The Shins, red. anm.) (D.J.)

Belle Adair – Long Fade Out
Ja, det ble mye gubbete, twangy indie/powerpop denne uken, men det får så være. Et nytt og deilig bekjentskap, som slapp sitt andre album i går. Anbefales til de av oss som mener at Mojave 3s «Puzzles Like You» er stor kunst. (D.J.)

Jonny Greenwood – House of Woodcock
Fra soundtracket til Paul Thomas Andersons nye film «Phantom Thread». Her gir Radioheaderen oss en pianoperle, med strykere som tilbehør og et lydbilde som tar oss tilbake i tid. Liker du denne, liker du nok også resten av soundtracket. (B.I.H.)

Car Seat Headrest – Nervous Young Inhumans
Will Toldedo, mannen som aldri hviler, har kommet med en ny singel. Dette er en bearbeidet versjon av en tidligere låt, slik han blant fansen er blitt kjent for å leke med eget materiale. Som alltid er det fengende saker. (Mer om Car Seat Headrest, red. anm.) (B.I.H.)

Hinds – New For You
Den spanske kvartetten har annonsert et nytt album i april. Første singel fra albumet er sjarmerende uryddig gitarlek med en god bass i bunnen. (Mer om Hinds, red. anm.) (B.I.H.)

Ronny Pøbel – Idiot
Ronny Pøbel starter det nye året med det nye albumet «Like Kladd» og turné. På «Idiot! blir vi fortsatt blåst av banen av kvasse melodier, rusten vokalbruk og et tekstunivers fylt av depressive og resignerte setninger og generell bannskap. I kveld spiller Ronnny Pøbel & Chris Damien Doll, Dan Thunderbird og Citrus Minus på John Dee. + special guest: Petter Baarli + support: The Åsmunds + Senskade + Fyttihælvette. Vi så Ronny Pøbel på John Dee for to år siden og oppsummerte konserten slik: Norge trenger utøvere som Ronny Pøbel. Så møt opp! (V.J.)

Sivert Ericson – Blått Hus
Dette er Sivert Ericsons første singel siden EP’en «Klar» i 2015 (som jeg ikke har hørt). Singelen er innspilt i samarbeid med Pål Brekkås (The South, Ida Jenshus) som produsent. I tillegg har Sivert fått hjelp av gitarist Alexander Pettersen (The South, Ida Jenshus, Stein Torleif Bjella) og trommeslager Stian Lundberg (JohnDoe, The South, Rasmus og Verdens beste band). «Blått hus» er varm indipop med melodisk sterkt refreng. Kul «sjøsyk» avslutning. (V.J.)

Helt Alene – Naken
Sivert Ericson Aarnes er med her også, sammen med Andreas Jarlalein Knutsen og Anders Fiskvik. «Naken» er en av låtene på den nye EP’en «Unnskyld? som er spilt inn på nytt innenfor de tykke betongveggene i ubåtbunkeren Dora i Trondheim. Opprinnelig spilt inn 2000. Klangen i de store lagerhallene setter sitt tydelige preg på produksjonen. Sammen med effektene i postproduksjonen blandes det hele sammen til melodibasert pop, med artige og fine koringer. «Naken» har den samme varme feelinga som «Blått Hus». (V.J.)

Amber Clouds – Pheraps Tormorrow
Den forrige singelen til Amber Clouds, «Lets Meet In Air», består av elektronisk drømmepop med fin tweepop-melodi. Fin kombinasjon. Fin låt. På den siste singelen, «Pheraps Tormorrow», fortsetter de omtrent i samme spor som før, i tillegg er det tydelig The Smiths-inspirasjon å spore her. Igjen, fin kombinasjon. 31. Januar spiller de på John Dee. I forkant av konserten vil det sannsynligvis bli gitt ut en «Nordsjøen remix» av  «Perhaps Tomorrow», gjort av John Olav Nilsen (Gjengen/Nordsjøen), så hold øyne og ører åpne, melder de. Mer om Amber Clouds. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

Vi kjører førpremiere på første singel fra den neste plata til Friendship titulert «Ain’t No Shame». Som på deres selvtitulerte debutplate fra 2014 er oppskriften smoothe, kreative overganger og ikke minst feeling. For et «comeback»!

Av: Victor Josefsen

Friendhship om låta:

«Gypsy» er ei rockelåt med et riff som ga assosiasjoner til en dude som rei bortover langs togskinnene, og da kom teksten litt av seg selv. «Gypsy» handler om en fyr som lever livet på veien og leiter etter kjærligheten. Vi jobba en del med å spille riffet tight og er veldig fornøyd med hvordan det låter på opptaket. Vi har med bongos i hovedriffet for å få enda mer feeling av den assosiasjonen som først kom da riffet ble unnfanget på kassegitar i stua til Fredrik. Sander kom med refrenget og låta blei satt ordentlig sammen kollektivt i øvingslokalet.

I miksen jobba vi sammen med Engfelt om å få tydelig fram tromme/gitar chase og fete effekter som passet måten soloen er framført på. Det blei en psykedeliske feeling i soloen, og vi liker måten låta når et klimaks på før siste refreng. «Gypsy» er første smakebit på et album det spruter rock og spilleglede av! Vi tror samtidig folk vil bli overrasket over bredden i låtene. Vi gleder oss masse til å spille låta live på Mono 14. februar!

Offisiell dato for singelslipp er 26. januar 2018. Friendship har releasekonsert for singelen på MONO 14. februar 2018.

Mer om Friendship:

F​riendship ​er en power trio der trommeslageren er frontfigur. Bandet ble startet i 2010​, og består i dag av Fredrik Skalstad på trommer og vokal, Sander Eriksen Nordahl på gitar og Martin Morland på bass​. Musikerne i Friendship har alle tidligere lang fartstid fra ulike prosjekter med både plateutgivelser og turnévirksomhet.

Musikken til Friendship tar utgangspunkt i rock, med innflytelse fra blues og soul. Friendship er et liveband som lar seg inspirere av den råe energien i konsertøyeblikkene. Bandet tok navnet Friendship etter de norske pionerene i Junipher Greene, som ga ut albumet «Friendship» i 1971. I januar 2015 varmet også Friendship opp for Junipher Greene på Rockefeller i Oslo.

​Friendship debuterte i 2011 med en 7″ singel (oransje og håndnummerert opplag på 300), og slapp i november 2014 sitt debutalbum på vinyl og digitalt. Nå er oppfølgeren «Ain’t No Shame» spilt inn​. Innspilling og miks er gjort av Christian Engfelt. Noen av gjestemusikerne på plata er Rohey Tallah (Rohey), Axel Skalstad (Krokofant, Rune Your Day, Chili Vanilla), André Roligheten (Rune Your Day, Gard Nilsen’s Acoustic Unity, Trondheim Jazz Orchestra) og Jørgen Mathisen (Krokofant, Gard Nilsen, Kjetil Møster).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

5 album som har inspirert Friendship

Et av ukas ferske spor er fra The Good The Bad And The Zugly jækla bra plate «Misanthropical House».

Av: Rolf Andersen, David Jønsson, Bent Inge Hvitstein, Brage Tuflåt Bjerke og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Kosmik Boogie Tribe – We’ve Got the Cash
KBT har med seg selveste Petter Baarli i det som må være det minst overraskende samarbeidet i norsk rocks historie. Dette er KBT slik de skal være; rett fram partypønk med solid boogiesving. Det lover godt for oppfølgeren til «Suck More Piss» fra 2016. Rocken lever! (R.A.)

Field Music – Share A Pillow
Fantastisk funky form på Field Music for tiden. Er det ikke på tide at de tar turen til Oslo? (R.A.)

Hookworms – Negative Space
Elektronisk space disco, sier du? Javisst! Hookworms går nye veier på åpningssporet fra sin nye plate «Microshift». De lover mer elektronisk lek på resten av plata og jeg mistenker at den kan bli en høydare når plateåret 2018 skal oppsummeres. (R.A.)

Lilyer – Never Getting Closer
Marte Solbakken står bak artistnavnet, og dette er første smakebit fra EP-en som kommer i april. Presseskrivet sier cinematisk drømmepop, og det stiller jeg meg bak, der soundtracket til «Drive» dukker opp som en assosiasjon. Et herlig belegg av basstunge synther flyter rundt den milde vokalen. (S.B.H.)

Hey Gloria – Jag vill ha dig
Svensk-norsk samarbeid med en skurrete rockebrodd. Utgangspunktet er en monoton rytme som de beveger seg rundt, med en bratsj som skjelver i bakgrunnen, og låten vokser stadig i intensitet. Litt Velvet Undergroundsk, og det trenger verden mer av. (S.B.H.)

Hop Along – How Simple
Sjarmerende, følelsesrikt og fartsfylt, med raspete stemme som står til teksten, tunge trommer og spretne gitarer. Første singel fra det kommende tredjealbumet til denne gjengen fra Philadelphia. (S.B.H.)

Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission
Kevin og Katie er ute med en rykende fersk 2-spors singel, der begge låtene er skrevet av Jason Molina. «Farewell Transmission» er en av mine store Songs: Ohia-favortitter, men Morby/Waxahatchee-tolkningen er heldigvis meget innafor. Inntektene fra singelen går til veledighet (MusiCares). Gode vibber overalt her. (D.J.)

Alice Boman – End of Time
Lykke Li tar seg meget god tid til sine prosjekter, noe som gjør at noen må ta ansvar og fylle tomrommet. Alice Boman fra Malmø tar opp hansken og gir oss en  innertier av en mørk, svevende poplåt. Spiller i Oslo i februar, det blir garantert fin-fint! (D.J.)

Rolling Blackouts Coastal Fever – Mainland
Agh, kan ikke den debutplaten komme snart? Nok en kruttsterk smaksprøve fra den kommende platen på Sub Pop. Ikke like sterk som «Heard You’re Moving (skal godt gjøres), men jaggu ikke langt unna. Det er på tide med noen nye jangle-helter fra down under. (D.J.)

The Good The Bad and The Zugly – «Vik Bak Meg Satan»
The Good The Bad and The Zugly var også med i forrige ukes ferske spor med deres andre forsmak, «West Coast Exile», på den ferske plata «Misanthropical House». Denne gangen er turen kommet til den første smakebiten, «Vik Bak Meg Satan». «Welcome to the gutter» er mantraet. Med fare for å rope ulv, ulv for tidlig, «Misanthropical House» må være en av årets beste plater, den er jækla bra (i mangel av bedre ord). Deathpunk anno 2018. Mer om The Good, The Bad and The Zugly. (V.J.)

Posterboys – All Time Low
I forrige ferske spor var singelen «Piece of Mind» med på spillelista. Jeg låner omtalen til David Jønsson for også å sette ord på låta «All Time Low»: «Ny powerpop-perle fra de unge herremennene. Veldig 90-talls og veldig deilig». Begge sporene er fra den nye EP’en «Pizza Time», spilt inn helt analogt hos Propeller Studio i Oslo. Mer om Posterboys. (V.J.)

Living – Cherub
Og for å beskrive den nye Living-singelen låner jeg noen ord av min tidligere kollega Lars Junge sin anmeldelse av den selvtitulerte debut EP’en fra i fjor: «Living spiller er luftig og esoterisk form for psykedelisk pop. Oppløftende, interessant og stimulerende». Les også Lars sin egen anmeldelse på sin nystartede blogg. Apropos låne, her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog. (V.J.)

Ronny Pøbel – Gratulerer Med Hodet Ditt
Ronny Pøbels «Idiot» var med i forrige ukes ferske spor, hentet fra den nye plata «Like Kald». «Gratulerer Med Hodet Ditt» er fra samme plate, og er enda en kjapp og fengende Outsider-Punkrocker med kvass melodi, rusten vokalbruk og et tekstunivers fylt av depressive og resignerte setninger. (V.J.)

The Neighbourhood – Dust
Amerikanske The Neighbourhood er ut med EP’en «Imagine». «Dust» er et av kuttene og er en gripende og interessant mix av R&B og alternativ rock. (B.T.B.)

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»
 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Shakai – Album: Skittles
Et debutalbum som virkelig strekker seg utover opptegnede sjangerlinjer. Et oppsett med kontrabass, trompet, gitar og trommer vil nok av mange oppfattes som jazzete. Det er også et utgangspunkt for Shakais musikk, men det ville vært en kraftig forenkling å putte bandet i en konkret sjangerboks. De leker seg med både instrumenter og vokal, og serverer blant annet heftige soloer både av gitar og trompet. Bandet nærmer seg tidvis en progressiv jazzrock, og de utforsker på elegant vis de mange muligheter som finnes i instrumentene og deres sammensetning. Samtidig klarer de på enkelte spor å gjenopprette en balanse i det hele, der instrumentene får flyte fløyelsmykt rundt hverandre, og den klare vokalen blir et varmt element i miksen. Et særdeles friskt debutalbum, med et stort overskudd av spennende detaljer å oppdage for en våken lytter.

Me and the Julios – Låt: «Fack, her er jeg»
Siste låt ut før albumet Så vi løper om kapp kommer 23. februar. De fortsetter i det sporet vi har blitt kjent med på de tidligere singlene: grove og eksperimentelle gitarriff, tunge trommer og en bass som graver seg fremover. Et skarpt lydbilde som akkompagnerer skråblikket og skarpheten i teksten, som problematiserer dagens ungdomskultur. Det unge bandet har levert en rekke rockeperler hittil, så det er all grunn til å ha høye forventninger til debutalbumet. Mer om Me and the Julios.

Nation of Language – Låt: «On Division St»
Et ferskt band, som her er ute med sin fjerde singel. Synther fra fortiden danser klingende forbi, og det smaker deilig av 80-tallets spede begynnelse, med en frisk dybde både i instrumenter og vokal. Nostalgifaren er overhengende, men samtidig er dette også oppdatert syntheleganse.

Sigurd Hole – Album: Elvesang
Han har mange utgivelser bak seg, men dette er den første under eget navn. For de som har fulgt den norske jazzscenen i noen år, er det nok å nevne at han har fartstid fra blant andre Eple Trio, Tord Gustavsen Quartet, Jon Eberson Group, og som en god medhjelper på flere utgivelser av Karl Seglem. Da har det tidvis vært et rikt lydbilde han har bidratt til. Her er det også rikt og variert, men likevel er det helt andre toner han maner ut av kontrabassen denne gangen. Minimalistisk og mørkt, med mange nyanser av mystikk og natur som trekkes frem både i låttitler og stemning. Han får frem instrumentets imponerende lydregister, og det meste er spilt inn akustisk og i ett take. I dag holdt han en minikonsert  på Big Dipper. Det blir også mulig å høre ham i Vigeland-museet tirsdag 13. februar, og på morgenkonsert i Torshov kirke lørdag 17. februar.

Shopping – Album: The Official Body
Det tredje albumet fra denne kanten. Uten særlig struktur, men likevel kontrollert og melodiøst, valser de over instrumentene med en herlig smittende energi. Det innledende bassriffet gir et hint om den musikalske retningen, men det er ingen utfyllende veiledning til det som venter deg i løpet av de ti låtene. Her får du vokalister som synger både i kor og forbi hverandre, glitrende surfaktige gitarriff som spretter rundt mellom lekne basslinjer, og skarp, insisterende tromming. Her er det bare å glemme referanselista, som kunne vært lang, og heller glede seg over dette som et selvstendig produkt av eksperimentell og spenstig postpunk som kan få rockedanseføttene i godt humør.

Jarle Skavhellen – Låt: «Pilots»
Debutsingelen «The Ghost In Your Smile» fikk stor oppmerksomhet, og nå er bergenseren ute med singel nummer to. Sjarmerende og nedtonet, der folk møter indie, med myke gitarer som driver gjennom låten og bidrar til en fin og flytende melodi. Lørdag 24. februar spiller han på Verkstedet, sammen med italienske Violetta Zironi.

The Radio Dept. – Låt: «Your True Name»
Ny låt fra de svenske mesterne i grøtpop. De er blitt streitere med årene, men har fortsatt et fint sting i sin tilsynelatende enkle tilnærming til den gode melodien. Det er nesten så sommeren brått dukker opp bak nærmeste snøhaug hver gang de kommer på øret. Mer om The Radio Dept..

The Ida – EP: Animals of Time
Vokalisten fra Blomst sender her sin første solo-EP ut i verden. Garasjerock med full fres, men også med noen roligere stunder der både artist og lytter får en pustepause. Hun mestrer den biten også godt. Inspirasjonskildene er nok flere, men tidlig The Kills er det første som treffer i nærheten av blink når jeg trykker inn assosiasjonsknappen. Et sterkt knippe låter, med en overraskende finale. «Bushfire» var med i musikalske sidespor uke 49/2017.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»